Krim med meg og Arif remastered

Tony og Arif ankom åstedet. Det lå et lik på gulvet.

«Hvem er hun?» spurte Arif

«Jeg vet ikke, det er det vi må finne ut av», svarte Tony

De går begge rundt i rommet og leter i skuffer. Et brev og en hvit fjær ramler ut av en grønn militærjakke.

«Hva er det?» spurte Arif mens han pekte.

«Hmm, ser ut som det er et brev fra noen som heter Karen», svarte Tony.

«Hvem er hun?»

«På måten hun skriver, skulle man tro de er elskere».

Arif pekte på et bilde.

«Hvem er hun?»

Tony gikk bort for å se.

«Det er Marilyn Monroe, en veldig kjent filmstjerne og sexsymbol».

Tony snudde bildet.

«The Nighthawk Diner står det her. Kanskje de vet noe der», fortsatte Tony.

«Hvor er det?» spurte Arif.

«På Løkka. Jan Vardøen sin sjappe».

«Hvem er han?»

«En utelivsmogul. Eier flere sjapper i Oslo. Tror han har en podkast nå.»

Arif nikket. Tony nikket tilbake. De forlot åstedet.

De kjørte rundt i sin røde Mazda RX7, med Arif bak rattet og Tony henslengt i passasjersetet, mens han stirret tomt på mobilen. Arif fant endelig frem til en parkeringsplass på Løkka. De måtte likevel gå fire kvartaler til Nighthawk Diner, men de fant noe helt annet der. Bar og galleri. Der var det sikkert ikke mulig å oppdrive en T-bone steak engang. Over veien, utenfor Los Tacos, satt en gjeng med fire karer i dress.

«Hva har skjedd?» spurte Arif.

«Nighthawk? Lagt ned for et par år siden. Jævla kjipt når man selger bolig med provisjon, for prisene på Løkka stagnerer, siden folk fortsatt tror Nighthawk finnes. Skuffelsen viser seg i budene de legger igjen» svarte en av dem.

Tony og Arif nikket, før de begynte å gå tilbake til bilen igjen. Helt uten spor. Inni dem begge, bodde det to ulver, men det var verken A-moe eller Subwoolfer. Den ene ulte for grønnsaker, bufferkonto og rolige kvelder hjemme. Mens den andre ulte for pils, sigg og brutte avtaler.

Tony og Arif satt og kjederøyket og -drakk i bakgården på Café Sara. Hver gang Hermansen spurte, pleide de å si at det var for å kunne tenke bedre eller for å lokalisere vitner. For de kunne løse saker, det visste alle. Det var ikke lenge siden de hadde stoppet Cezinando og banden hans. Plutselig visste alle hvem Tony og Arif var, noe de merket i blikkene som ble sendt dem fra de andre bordene.

Det begynte å bli middagstider. Som vanlig hadde Arif vært en god lytter, og stilt spørsmål som fikk Tony til åpne seg og forstå mer av egne problemer. Han hadde sviktet vennene sine i No. 4, og det hadde nok gått hardere inn på ham enn han hadde trodd.

Arif gikk for å late vannet mens Tony stirret tomt på en død gruppechat.

«Hei, kompis. Jeg har et spor til deg», lød en stemme fra dobåsen.

«Hva er det?» spurte Arif mens han enda latet vannet.

«Ikke her, møt meg ved fergene på Aker brygge om en time», svarte stemmen.

De to etterforskerne ble forsinket da de prøvde å finne parkering. Noen ganger lurte de på hvorfor de enda kjørte bil, men de pleide å forsvare det med at de kanskje måtte kjøre ut av Oslo en gang. Selv om det aldri ble slik.

På fergekaia visste de ikke hva de skulle se etter, før de så to menn med lange, brune frakker. Den ene nikket i retning Nesodden-ferga. Tony og Arif fulgte etter, før de måtte stoppe opp for å kjøpe hver sin Ruter-billett. Kanskje hadde det bare vært en felle hvor målet hadde vært å få flere penger inn til Ruters kollektivtilbud. Selskapet hadde hatt det tungt siden pandemien, noe som gjorde at Tony og Arif nølte enda mer med å kvitte seg med Mazdaen. Hva om alle bussene hadde sluttet å gå? Med vannmangelen de siste ukene, kunne det bli aktuelt å evakuere byen når som helst. Men akkurat nå prøvde de å fokusere på solnedgangen, som var verdig en Joachim Trier-film.

På ferga kunne de dra kjensel på den ene, som var i ferd med å introdusere seg:

«Hi, my name is…»

«Eminem, yes we know you very well», svarte Tony før han så på den andre.

«Daniel Hesby Hansen. Jeg jobber som humorkonsulent for Raymond Johansen, og guide for Eminem», svarte Daniel.

«Hva er ledetråden?» spurte Arif.

«Dette går mye lenger opp enn dere tror», svarte Daniel.

Nesoddferga gled gjennom det frodige havet slik en påkostet smørkniv smyger seg gjennom en romtemperert boks Brelett. Tony tenkte at det er rart at Oslo er i en vannkrise. «Virker som det er plenty av vann her,» slo han fast for seg selv mens han stirret undrende inn i horisonten og røkte to sigaretter på én gang.

«Hvor er det vi skal?,» spurte Arif.

«DET E MI LÅT!» lød det plutselig fra en av de andre passasjerene. En skjeggete sørlending kom mot dem.

«Hvem er han?» spurte Arif.

«Erlend Ropstad,» svarte Tony, «han prøver å være Norges svar på Thåström.»

Daniel så på Tony. Tony så på Eminem. Eminem så på Arif. Arif så på Daniel. Eminem så på Tony. Daniel så på Eminem. Eminem så på Daniel. Når de fire var sikre på at alle hadde sett på hverandre, reiste de seg, løftet Ropstad høyt over hodet, og kastet ham i vannet.

«Her om natta var skikkelig bra,» ropte Daniel etter ham, «men siden har det bare gått nedover!»

«Og du heter det samme til etternavn som en kjip politiker!» stemte Tony i.

«I got a list, here’s the order of my list that it’s in,» bjeffet Eminem, «it goes: Reggie, Jay-Z, 2Pac and Biggie, André from OutKast, Jada, Kurupt, Nas and then me!»

«Hvem er de?» spurte Arif.

Eminem hadde ikke skrevet noen låter der han forklarer hvem de er, så han ble mutt og usikker.

«Så, Ropstad er ikke på lista di?» spurte Daniel Eminem.

Eminem nikket og smilte. De to gav hverandre en klem. 

«Hvor skal vi?» prøvde Arif seg igjen.

«Nesodden,» svarte Tony, «det er et nes og/eller en odde hvor vaksinemotstandere bor. Eller var det en tang?»

Vel fremme på Nesodden tok alle seg masse sigg.

«Hva ville dere fortelle oss?» spurte Arif Eminem.

Eminem prøvde å svare, men gapte bare som en annen fisk.

«Em har ikke skrevet noen låt om dette, dessverre,» forklarte Daniel, «han har skrevet om mye drøyt, men ingenting som kommer i nærheten av dette.»

Daniel så Tony dypt inn i øynene, før han vendte blikket mot bakken.

«Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette,» begynte han usikkert. Han røkte tre sigaretter på rappen før han fortsatte:

«På befaling fra Raymond Johansen har Em og jeg drukket opp alt vannet i Oslo. Jeg vet ikke hvorfor, men det var det vi fikk beskjed om. Sorry.»

Tony så på Daniel. Tony ble sint; etter å ha drukket kjipt bergensøl i nesten en måned, og blitt avvist av utallige kvinner fordi han ikke dusjet lenger, var tålmodigheten hans tynnslitt.

Tony slo Daniel i fjeset. Daniel døde.

Eminem ble sint og kom mot Tony og Arif med tunge steg og armene fremover. Eminem prøvde å lage monsterlyder da han jaget dem bortover brygga, men hadde ikke skrevet noen låter hvor han bruker monsterlyder.

“Ka-hyl”, hylte Tony.

Arif snudde seg og pekte bak Eminem.

    “Hva er det?” spurte han.

Eminem snudde seg. Tony og Arif så raskt på hverandre, før de grep sjansen og kastet han over gjerdet og ned i vannet.

    “For en skjebnens ironi”, sa Tony og tente en sigarett med en skikkelig kul Zippolighter.

    “Han ville drikke alt vannet i Oslo, men svømme kunne han ikke”, fortsatte han og stumpet sigaretten uten å ha tatt et eneste trekk.

Det pep plutselig inn en SMS på mobilene til Tony og Arif. “Kanskje det er No. 4”, tenkte Tony. “Hva er nå dette?” tenkte Arif. Det var fra Oslo kommune:

“Kjære Oslo. Som følge av fint lys og fine skyer, vil Joachim Trier filme rundt omkring i byen i dag. Vi beklager ulempene dette vil medføre. Vennlig hilsen Oslo kommune.”

    “Vi får passe på at vi ikke angriper først neste gang. Det vil da seg dårlig ut for politidistriktet hvis vi blir filmet hvis vi dreper verdenskjente rappere og kommunalt ansatte”, sa Tony.

Arif nikket. Tony nikket tilbake. Kapteinen på Nesodden-båten nikket til dem fra dekk. De var alle innmari tørste. På hevn.

Raymond Johansen satt med et 0,6-ølglass med vann, som han fullførte i én slurk, idet Arif og Tony braste inn på kontoret hans.

    “Raymond, din kødd,” smalt det fra Tony.

    “Hva er det du tror du gjør?” spurte Arif.

Raymond tørket seg rundt munnen med armen, før han fylte glasset på nytt med vann fra ei mugge. Han fullførte hele mens Arif og Tony smattet med de tørre munnene sine.

    “Hele Oslo tørster og lukter vondt, i tillegg er det et lik på samvittigheten din”, sa Tony.

    “Gutter, dere må være riktig så tørste”, svarte Raymond.

Han gikk bort til en globus i hjørnet av kontoret. En sky av tørris steg frem i det han åpnet den. Ut av den tok han to glassflasker med vann. Raymond hadde rett. De to ulvene inni dem, som verken var Storeulv fra De tre små grisene eller Fantomets “Ulv”, ulte etter drikke som ikke var øl fra Bergen. De to ulvene hadde aldri vært enige før.

De to sørget for å nikke til hverandre før de tok i mot vannet. Da de kjente at livet kom tilbake til ganene deres, var det som om livet gikk ut av dem.

De kunne kjenne at de var i bevegelse. Det var mørkt, men det var definitivt et bagasjerom de befant seg i. De var begge fastbundet og kneblet. Tony ville grått, om han ikke var så dehydrert, for nå fikk han aldri skværet opp med No. 4. Arif lurte på hvor de var på vei.

De bråbremset plutselig og ramlet rundt i bagasjerommet.

Luken åpnet seg og de ble blendet av lyset.

“Vel, vel, vel”, sa en stemme med et hint av skotsk aksent.

De ble begge løftet opp av bagasjerommet. De hadde blitt fraktet dit i en hvit limousin med støtfanger av gull. Plutselig kunne de se hele Oslo. Utkikkspunktet på Ekeberg. Det var et genialt sted for å knerte noen. Ingen kunne komme seg dit fordi det var byggeplasser og veiarbeid overalt. Da de ble snudd, fikk de se en mann med flosshatt, stokk og gamasjer.

    “Skrue McDuck! Oslos rikeste and!” utbrøt Tony.

    “Kvakkulerer, dere fant meg”, svarte Skrue.

    “Jeg burde ha skjønt det. Du er den eneste som ikke trenger å bade i vann”, sa Tony.

    “Hvorfor gjør du dette?” spurte Arif.

    “Hvorfor gjør noen noe som helst. For penger så klart”, svarte Skrue.

“Du fikk noen drept, for penger? Du har blod på fjæra, McDuck. Jeg ville forventet dette av Gulbrand Gråstein, men ikke av deg”, sa Tony.

“Den døgenikten! Dette er så mye større enn du tror. Hun jobbet i Vann- og avløpsetaten, og kom litt for nærme. I tillegg er hun en del av den store planen”, sa Skrue og lo manisk.

“Hva er planen?” spurte Arif.

Skrue klappet Raymond Johansen på hodet. Raymond Johansen malte som en katt.

“Så lite som dere skjønner, hadde jeg kanskje ikke tenkt å knerte dere. Men dere skal få høre, for det er en fin plan. Rekordmange flytter ut av Oslo, ringer det en bjelle? Da jeg så effekten under pandemien, så jeg at det gikk an å investere i eiendom i Oslo igjen. Men da den hersens vaksinen kom, ville jo folk bo her igjen. Sakte, men sikkert har jeg gjort Oslo ulevelig. Daniel og Eminem drakk opp vannet, Cezinando og banden hans gjorde alle utrygge og snart bygger vi enda en mathall som skal suge sjelen ut av enda et område. Og dere kan glede dere til hva Askeladden & Co har i gjære. Og nå skal jeg utsette Fornebubanen enda lenger og kjøpe opp hele Fornebu for en billig penge.”

Skrue lo manisk. De to etterforskerne var skrekkslagne over hvor grusom det gikk an å være. De burde hatt bange anelser allerede da Los Tacos skulle åpne i Torggata.

“Og alle drapene gjør boligprisene enda lavere. Ekeberg er dyrt, og jeg vil kjøpe Ekebergrestauranten”, sa Skrue.

“Tror du at du slipper unna med dette?” ropte Tony med tårer i øynene sine.

“Det er for enkelt. Først skal dere gjøre nytte for dere”.

Daniel og Eminem kom plutselig ut fra limousinen.

    “Hva i alle dager?” utbrøt Arif.

    De to etterforskerne måpte.

    “Men… men…” stotret Tony.

    “Dere trodde kanskje vi var døde” humret Daniel.

    “Dere gikk rett i fella” lo Skrue og tok frem smarttelefonen sin.

På den lille skjermen kunne Arif og Tony se at de drepte Daniel og Eminem. Plutselig kom også Harald Zwart ut av limousinen.

    “Harald her regisserte det hele, slik at ingen kom til å savne to politimenn som misbrukte makta si. Dessuten gjør mistro til politiet underverker for boligprisene” kvekket Skrue.

Alle lo sammen, unntatt Tony og Arif. De følte seg veldig utenfor.

“Først Eirik Jensen, og nå oss” mumlet Tony. 

“Nei, ikke han, det klarte han selv”, svarte Skrue.

“La oss bli farlige” sa Skrue. “Kast dem over rekkverket”.

Daniel tok  tak i Tony mens Eminem tok tak i Arif. De prøvde å løfte en hver, men fant raskt ut at de var for svake, eller at Arif og Tony var for tunge. De kunne ikke vite helt sikkert. Daniel og Eminem utvekslet et blikk som sa at det ville vært bedre om de samarbeidet om en og en, selv om det ikke ville se like kult ut. Eminem slapp taket i Arif og hjalp Daniel med Tony. Han var nesten over gjerdet nå.

    “Kutt!” ropte en stemme fra noen meters hold.

    “Hvem er det?” spurte Arif og nikket hodet i retningen stemmen kom fra.

    “Det… det… er verdens rikeste and, regissert av Joachim Trier”, svarte Tony.

Joachim Trier hadde filmet utsikten og de fine skyene i det fine lyset. Han hadde også fått med seg det hele.

    “Neeeei, når dette kommer på kino kommer det til å ha bred internasjonal appell og alle kommer til å få se det. Jeg må kjøpe det opptaket” sa Skrue mens han rev seg i kinnskjeggene.

    “Spillet er slutt, Skrue. Joachim Triers integritet kan ikke kjøpes for penger” sa Tony.

    “Du har rett, la dem gå” svarte Skrue.

Harald Zwart løp bort til Joachim Trier, som pakket sammen utstyret, for å finne nok en fin bakgrunn for sine virkelighetsnære menneskedrama. Zwart kastet seg rundt beina på Trier.

    “Vær så snill, ta meg med tilbake til Hollywood! Jeg orker ikke å fortsette med lokalrevy på kino”, gråt Zwart.

    Alle utenom Tony og Arif kjørte vekk i limousinen. Skrue ville nok få en razzia på døra, og Joachim Trier ville nok få en Oscar-nominasjon. Tony og Arif ruslet rolig ned mot byen og nøt solnedgangen.

    “Hvordan går det?” spurte Arif.

    “Det går likar no” svarte Tony.