Tanker om vennskap

Tittelen er hentet fra en bok jeg fikk av en god venninne til fødselsdagen min i år. En bitteliten bok av Pax forlag publisert for 40 år siden, hentet ut av en større bok skrevet for 2300 år siden av en kjent filosof, skrevet ned i det som da var et større verk om etikk – Den nikomakiske etikk – som her innehar filosofens tanker om noe han mener er nødvendig for å leve det gode liv: Venner.

Aristoteles mener at ingen er sin egen lykkes smed, fordi vi er alle halvøyer knyttet til et større fastland, et felleskap han kalte polis – bystaten. I denne bystaten er ikke lykke ensbetydende med den individuelle persons følelser av kontinuerlig velbehag (som dagens «happiness» begrep kan antyde) men snarere, med ideen om florering; utfoldelse i retning av din naturs formål. Det viser seg i at det ligger i vår natur som mennesker å ville ha gode venner.

En sann venn for Aristoteles, er en som ikke bare gråter med deg i dine sorger, men en som løper med deg i jubelrus over din medgang. Det er ikke en person du bare har lyst til å «henge med» fordi vedkommende er underholdende. (Du er så sykt lættis ass, GÆREN bruv!) Det er heller ikke en person som kun har «instrumentell verdi», altså en som bare gir deg tjenester («bro, spanderer du denne ølen el.?» … «Det hadde vært uberfett om du tok ansvaret for å legge opp den artikkelen ass … «Da vasker du opp denne uken, ikke sant?») men en som aktivt vil deg vel, for din egen del! Dette kunne vi kanskje reflektert oss selv frem til, spesielt når tjueåra snart er bak oss, og vi kan reflektere over den vonde men nødvendige elemineringsprosessen som der fant sted. Men Aristoteles har mer på lur.

Et godt vennepar ønsker aktivt å bli mer dydige, altså tilegne seg bedre karaktertrekk, for å bli bedre personer. Du har egenskaper jeg ikke har, men som jeg beundrer, min venn, og som jeg ønsker å emulere. Ah, sier du det! Takk! Jeg visste ikke at du også syntes det om meg …»

Utover disse refleksjonene, er det hundre flere analyser som kan presenteres av filosofisk, vitenskapelig og idéhistorisk art (sånn som Michel Montaignes kjærlighet til hans venn Etienne de la Boetié) men noen ganger må man bare innse at det var noe for mirakuløst i et vennskap; noe såpass uutsigelig som fant sted i disse møtene; noe hinsides vakkert; noe som bare kan snakkes gjennom; og ikke om; noe som dikterkunsten, med andre ord, velsigner oss med muligheten for.

I den anledning presenterer jeg to dikt jeg hadde den glede å deklamere på SALT av to avdøde åndsvenner. Det er særdeles karakteristisk at disse to forholdsvis dystre lyrikerne, gnistrer til med slik sødmefylt patos, når det var snakk om ikke bare deres åndelige higen, eller verdslige fremmedgjøring; men når det kom til temaet om det som gjorde at de en stakket stund kunne føle seg litt mer til stede i denne verden: Venner.

VENNER

Av Sigbjørn Obstfelder

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, –
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, – den indiske buddha, –
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.
Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, –
syn,
livsundren!

Livet!
En i uendelige baner sig slyngende stråle,
gjennem alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, – tonende -, ildspiral, –
som vi ikke kan se begyndelsen på,
og ikke enden på,
og ånd risler i,
og sole drypper af,
– sole i lyshav, sole i tankehav, –
en uendelig, – tonende -, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
ind mod det varmeste,
ind mod Gud –
Lyset!

Sfærer svinger, bølger bæver,
– der, hvor den ene er,
var den anden, –
livceller svæver,
hæver sig,
synker.

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til –
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket…

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

fra Digte, 1893

Det er langt mellom venner

Av Kolbein Falkeid

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
Og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer
Langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.