Gjemsel

Jeg gjemmer meg for det som finnes like utenfor. Like ved grensen der, liksom; der jeg ikke når. Det svever like utenfor kanten, ikke i horisonten eller noe sånt, usynlig, skjult. Men jeg vet at det er der.

Fra skjulestedet mitt ser jeg ut. Føler meg trygg, har oversikt, litt ihvertfall. Men jeg kjenner pulsen av det fremmede, i takt med tiden, stadig nærmere. Eller fjerner det seg? Noen ganger håper jeg, men den underbevisste troen på skjebnen ler meg i ansiktet. Snerrer så jeg skvetter tilbake:

Du vet det kommer.

Og det vet jeg, eller tror jeg eller hva faen, jeg vil bare drømme litt lenger, men jeg kjenner at noe våkner – noe? Jeg vet jo faen ikke, det er skjult, og her ligger jeg og gjemmer meg. Usikker, men spiller sikker fordi det sikkert vil gi meg en fordel når det ukjente kommer.

Ser innover, aldri utover, må være på vakt. Vet aldri når noe kanskje, vet ikke hva jævla noe er, men skriver om det. Vil egentlig våkne fra det her, men vet ikke hva som vil skje – jeg døser. Gjør ingenting, alt jeg liksom skal, men ikke noe mer. Fakkings faen, skal det ikke skje noe snart, tenker jeg i døsen. Ingen svarer, og jeg er litt glad for det. Vi venter på noe som ikke kommer til å skje.

Vet ikke hva moralen her er. Ingen enkel narrativ å slenge på dette for å late som at alt er mønster.

  • Det er kaos jeg frykter.
  • Og samtidig elsker.

Tosidigheten river meg i to, setter meg sammen på nye måter, men jeg er den samme. Fortsetter å gjemme meg. Sånn i tilfelle.