Mørket

Det er en egen form for magi med mørket. Som at alle omgivelser er mer konsentrert i sin eksistens når hodelyktenes lys streifer over det svarte beks uendelighet. Det som fanges av lyktenes rekkevidde er alt vi kan være sikre på at finnes. Alt blir så fremtredende, ekte – nakent på ett vis. Omgivelsene kan ikke skjule seg i prakten av helheten; de bladløse trærne med halvt avblåst barkdekke kan ikke gli inn i mengden som en del av skogen, det stakkarslige treet som er veltet overende kan ikke gjemme seg i sin forlegenhet som en del av terrenget; når lyktens lys treffer treet, så er det trestammen man ser. Og bare det. Klippene og droppene virker større i mørket, for det er mye vanskeligere å gjøre avstandsbedømming når øynenes rekkevidde begrenses av hodelyktens rekkevidde. Snøen er hvitere i hodelykters lampeopplysning enn den ellers er, og kontrastene mellom opplyst og mørklagt er enorm.

Som en naturens refleks som ligger langsmed hele bakkeunderlaget reflekterer snøen lyktenes lys så øynene nærmest blendes av skinnet. Det medfølger en egen type mystikk til det usikre og uvisse som kun mørket kan gi. Og noe i denne mystikken tiltrekker oss – i alle fall meg – og her jeg dytter skiene mine bak tre andre skipar og skikjørere, tenker jeg at tanken omfavner oss alle. Jeg lar nakken vri hodet fra en side til den andre, så lykten streifer omkring meg i det skogkledde landskapet. Jeg fascineres av hvor penetrerende lysets kraft er, hvor avgjørende den er for – ikke bare skikjøreren, men mennesket – meg. I lyktens ytterkant sørger jeg alltid for å ha skituppene mine eller turmakkeren framfor meg – som et holdepunkt til den virkelige verden jeg kjenner, mens jeg lar lyset fra pannen forsvinne inn mellom trærne i utforskning av den dunkle virkeligheten jeg ikke kjenner fullt så godt, men allikevel tiltrekkes av. 

Jeg tror mørkets magi ligger i dets mystikk. Dets tilstand er allestedsværende og altoppslukende, og vekselvis mellom kvelende og frihetsskapende er mitt forhold til mørket ambivalent. Negative konnotasjoner er knyttet til mørket, ubevisst indoktrinert i oss. Det samme med kulde. Det er liksom stilltiende akseptert blant oss at mørkt og kaldt trigger dårlige forestillinger. Vi snakker om mørke sinn. Kalde hjerter. Og jeg er ikke bedre enn noen; jeg har kastet disse språklige ordlydene rundt meg jeg også.

En tankevekkende kveld i mørkets magiske omfavnelse, nedsunket i skogstråkkede skispor oppover dalsiden i Tromsdalen, innså jeg at det er urettferdig – ja, ovenfor mørket – og jeg lovet å heller tale om mørkets mystikk og magi og forunderlighet, som virkelig trigger fascinasjon i meg mer enn frykt.

Kanskje var det skienes feste til beina og nedkjøringen som ventet som gjorde at dette nyervervede prinsippet slo seg ned i meg som et gudekall. Åkkesom, siden den januarkvelden har jeg vært en mørkets forkynner. Endog det mørkt høres ut; det er blitt mitt lys i hverdagen. Så til alle; omfavn mørkets mystikk!