Verden som huleliknelse

Da jeg først ble introdusert for Platon, undret jeg meg over hva som var så galt med denne verden, som fordret en hypotese om en verden som var desto mer virkelig, desto mer stabil, evinnelig og uforgjengelig, utenfor denne? 

Den unge, kjekke og tvangsnevrotiske læreren gestikulerte og pekte; tegnet på tavla og forklarte. Vandret over gulvet som om liv stod på spill. Og det var det det gjorde. For etter å ha gått ut av klasserommet til 9A den dagen, var ikke mitt liv det samme.

I Platons Staten, blir det ikke lite viktige spørsmålet om sannheten diskutert. Sokrates presser i dialogen Platons bror Glaukon, til å svare for seg. Hvordan vet vi om vi har sannhet, hvis sannheten skulle finnes? Hvordan vet du det du tror du vet? I løpet av samtalen presenterer Sokrates den berømte huleliknelsen, som går omtrent som følger.

Forestill deg at noen mennesker som har hendene og føttene bundet, og ute av stand til å bevege seg, kun har en hulevegg å se på. Heldigvis er det et lys som skinner på denne veggen, og vakre former stiger over veggens ruglete flate, en flate ikke de fastbundne er i stand til å se, for de ser jo bare forførende former. Formene opptrer i alle slags fasonger og størrelser; «se, en mann! Et hus! En forsamling! Trær!» Men så, kommer uoppfordret en mann og frigir de fastbundne, og etter å ha overtalt dem om deres fangenskap, får ham dem til å snu seg rundt, og se at de sitter nede i en hule. Lyset på veggen kommer fra et stort bål bak dem, og bak en kant, paraderer en skjult gruppe mennesker utskårne figurer, som det viste seg at var det som kastet de forførende formene på veggen.

De frigjorte kan ikke tro det! Kvalmen stige i deres munn. Bålet blender øynene, men de blir av velgjøreren ledet videre. Frigjøreren leder dem opp, og ut av hulen. Her finnes det et lys som er så skarpt at de må vente en stund før de kan se hva som finnes her oppe. En verden med faktiske former; ingen skyggelek denne gangen. Og med en lyskilde som er så fantastisk storslagen at de ikke engang kan se rett på den. Den virkelige verden!

15 år gamle Dag August var forvirret, og litt kvalm. «Hva nå?» tenkte jeg. Jeg vet ikke om de andre i klassen hadde opplevd det samme som meg, og min lærer, som ante at en endring hadde forekommet i sinnets skjulte kammer, sa til meg «Husk Dag, det er viktig å ikke filosofere for mye på en dag.» Dette rådet skulle jeg ønske jeg tok til meg, for filosoferingen hadde ubønnhørlig begynt!

Ja, for bare fordi ting forvitrer, råtner, “går ut av tiden” så er det vel ikke slik at det som var mellom øyeblikkene – en blomstring, en ungdom, et erotisk møte, en fermenteringsprosess – uten verdi? Kanskje, tenkte – eller i hvert fall følte jeg – har det forgjengelige, som inkluderer oss mennesker og andre dyr, desto mer verdi, fordi våre livsspenn befinner seg mellom hav av uutsigelig temporalt mørke? Kanskje er stearinlysets blaff det som får himmelens saler til å beve av misunnelse i deres statiske og isblå høyder?

Som Brad Pitts Achilles sier i Hollywood-adaptasjonen av Trojanerkrigen «Troy» (2004) «Gudene misunner oss. Alt er vakrere, fordi vi er fortapt. Du er aldri vakrere, enn du er nå.» Også en formativ innflytelse på min ungdom. Selv Hollywood kan skinne igjennom fra tid til annen.

Solnedgangen virket dog å gå langt utover seg selv. Mer enn bare lys, form og farge på en snødekket horisont, som spiller på lag med luften i atmosfæren; mer enn bare en vinkel fra hvilken solens nedgang blir besiktiget; så var det noe med solnedgangen som pekte utover seg selv. Dette var bare en helt vanlig skitur min bror og jeg ble tvunget ut på, i sprengkulde og uten en bok i sikte.

Men denne vintersoledgangen: Skjønnheten i skuet, trakk liksom både kropp og øye mot seg, som om den bare et løfte om at det var noe bak horisonten. Dette noe var vanskelig å si hva skulle være. En annen solnedgang, vakrere enn den første? En slags vakker skapning, gigantisk og fryktinngytende vakker? Et altoppslukende lys solnedgangens sol kun var et blekt fragment av? Nei, det var mer følelsen av at det var en annen og bedre verden, høyere og på en måte renere, enn denne. Solnedgangen var i så måte en portal mot denne andre Verden, Guds verden. Og jeg klarte fra det øyeblikket av – kanskje fordi jeg allerede hadde befunnet meg i klasserommet til 9A den skjebnesvangre dagen – ikke å fri meg fra opplevelsen av at til tross for verdens iboende skjønnhet, så er den et tegn som peker til noe utover seg selv. 

Men hvis verden er en liknelse, hvem er da forfatteren av bildet?