Sagaen om boliggutten

Foto: Isak Jenssen
Maske: Frida Vige Helle // «Profit from this poor ass daddy»

Dette er historien om boliggutten, ja du veit, du kjenner kanskje til han, han som bor oppi dalen borte mellom den store eika og utkikkstoppen. Han var en fin gutt, boliggutten. Han kunne knyte sine egne sko og gjorde det godt i regning. Men han var innimellom en liten ramp og lærerinna måtte ofte smile i skjul før hun prylte ham for fantestrekene hans. Boligguttens mamma var nær, god og varm. Hun hadde alltid et smil på lur og et mykt fang, og boligguttens pappa, han var noe for seg selv. Med brakende latter og med never på størrelse med bowlingkuler var han en imponerende mann det alltid ble vist respekt til når han gikk inn i et rom. Han var en mann med sans for arbeidet. Hver dag fra han våknet til han la seg, arbeidet boligguttens pappa. Skjønt han kunne også kose seg med en dram eller to på kveldstid, men det var etter boligguttens leggetid. Så boliggutten, han kikket på sin far gjennom dørsprekken mens han trodde at far ikke så. Og det var som om han så far på en annen måte da, da han var helt alene, uten de andre i rommet som liksom gjorde noe med ham.

Boliggutten sitt favorittfag var sløyd, og en gang hadde de jobbet lenge og vel med en treutskjært kopp. Han hadde pusset og arbeidet på koppen, ja selv da Johan ville at de skulle trekke klassens fineste jente, Mathilde, i flettene, hadde boliggutten fortsatt å jobbe. Han hadde sagt at, nei denne koppen skal jeg gi til pappa og den skal bli fin. Og fin, det ble den, kry og fornøyd tuslet boliggutten hjemover fra skolen og så på den fine glatte koppen, inngravert med “pappa” i løkkeskrift på siden. Tenk hva pappa kom til å si da han så den!

Boliggutten snek seg inn på kontoret hans mens han var på jobb, og la den midt på pulten. Pappa kom til å bli så glad! Så fikk han lunsj av mor og ventet. Da boligguttens pappa endelig kom hjem var han i telefonen som alltid. Boliggutten så på i spenning mens pappa gikk inn på kontoret og hjertet til boliggutten stoppet da pappaen til boliggutten stoppet da han så koppen. Han plukket den opp og så på boliggutten, så så han på boligguttens mamma og sa “Jeg har bedt deg om å holde han og all dritten han legger fra seg unna kontoret mitt!” før han lukket døra bak seg.

Moren til boliggutten så på boliggutten, men boliggutten han så bare ned i bordet mens han beit seg i leppa for å ikke hulke. Et par dager etterpå kom boliggutten hjem med en regneprøve i økonomi de hadde hatt på skolen, moren så på den på kjøkkenet og faren kikket over skulderen hennes, så på boliggutten og rusket ham i håret før han gikk inn på kontoret. Boliggutten skjønte da at regning og penger, det var det som var kult. Nei, at han noengang kunne lure seg selv til å tro at sløyd var noe annet enn teit, var forbi hans forståelse. 

vær så snill

Boliggutten vokste og ble tenåring. Til konfirmasjonen fikk han én fylt BSU fra boligguttens besteforeldre, én fra boligguttens foreldre og den tredje fra de andre besteforeldrene. Det var en dag, en av de sjeldne dagene da pappaen til boliggutten hadde tatt seg fri fra jobben. Denne dagen skulle mammaen til boliggutten, pappaen til boliggutten og boliggutten selv ut og spise på restaurant. Boliggutten hadde fått på seg den nye dressen boliggutten og boligguttens mamma hadde gjort seg flid med å få tak i. Middagen ble brukt på at boligguttens pappa snakket i telefonen, kjeftet på en kelner (som riktignok fortjente det), og snakket til moren og boliggutten om aksjekursene. Det var perfekt. Boliggutten var lykkelig, og da de gikk ut av restauranten føltes det ut som om tyngdekraften var litt lettere for boliggutten. Så mye lettere at da han gikk forbi en gravid tigger på gata, la han en liten mynt i koppen hennes. Dette var et feilskjær boliggutten sverget på å aldri gjøre igjen, fordi da så boligguttens far på boliggutten med et blikk fylt av avsky, og boliggutten fikk ikke lov til å sitte på hjem i taxien og måtte gå hele den lange veien hjem.

En dag da boligguttens pappa og mamma satt og så på nyhetene, fikk boliggutten med seg at det handlet om NAV, noe med syden og urettferdig og alvorlig. Noe kom over boliggutten og han sa “Ja, men de burde nå ikke klage så voldsomt da, i og med at de sitter med sugerøret rett inn i statskassa så sitter de bedre til enn noen andre jeg kjenner.”… Og det mest fantastiske skjedde! Boliggutten så at farens skuldre ristet – akkurat som de gjør når noen sier noe ikke-så-veldig, men ganske morsomt. Boliggutten måtte se ned i gulvet og bite seg i leppa for å ikke hoppe.

far?

Boliggutten ble russ, han begynte på utdanning som jurist, han fikk seg en fin kjæreste og sekretæren til boligguttens far fikset en veldig fin jobb for boliggutten i et veldig fint firma ved siden av studiene. Da boliggutten fortalte at han hadde kjøpt sin første hybelleilighet, klappet boligguttens mamma sammen hendene og ropte ut i glede, og faren til boliggutten, han så opp fra mailen han leste på. Boliggutten kjente at hjertet stanset litt da boligguttens pappa tok et skritt mot han, strakk ut armen og klapset han på skulderen før han gikk på kontoret. Boliggutten skjønte da at leiligheter og hybler og sånn, det er det som er bra. Ja, at han noengang kunne lure seg selv til å tro at juristutdannelsen var noe annet enn teit, var forbi hans forståelse.

far?

Boliggutten visste nå hva han ville. Han ville få et klaps til på skulderen, ja kanskje noe mer! Så boliggutten han jobbet hardt, han jobbet mye hardere enn andre i andre bransjer, boliggutten fortjente alle pengene som kom i hans retning, fordi boliggutten han jobbet hardt. Boliggutten var veldig kry da han hadde funnet ut at han kunne bo i kjellerleiligheten til boligguttens mamma og pappa, samtidig som han leide ut leiligheten sin. Dette var en veldig smart økonomisk investering, skjønner dere. Ja, også var jo boliggutten selvfølgelig veldig flink til å ikke handle dyre kaffer på Starbucks, fordi det visste han jo at ja, det er veien til fattigdom. Boliggutten fikk snart til å investere i nye leiligheter, 

far!

og da boliggutten hadde leieinntekter som var høyere enn det kostet å ha en egen leilighet, flyttet boliggutten endelig fra sine foreldre. Snart fikk boliggutten råd til å kjøpe en gammel blokk som kommunen ville selge. 

Se meg da!

Boliggutten kjøpte ti blokker i et nabolag, dette var også en god investering for boliggutten, ja fordi disse fikk han tak i under takst. Boliggutten måtte i retten fordi det var noen som mente at han hadde brutt kommunal forkjøpsrett og kjøpt boligene under nesa på de som faktisk bodde der og alt for billig. Dette var selvsagt bare vås mente boliggutten – og med de dyre advokatene sine fikk han låst fast hele saken i retten i minst ti år. 

Værsåsnill!

Enda en runde i retten med leieboere som mente de hadde fått astma av leilighetene og at han hadde kastet dem ut fra eget hjem (eget hjem, tenkte boliggutten da – vel det er jo mitt, jeg er jo bare grei som gir dem et sted å bo). Til tross for de dyre advokatene, tapte han  

Far!

, men straffen var bare en bot – og penger, vel det hadde han nok av, og han fortsatte å kjøpe opp og han møtte opp i intervjuer og snakket om viktigheten av å jobbe hardt  

værsåsnill

se meg

Da boliggutten hadde kjøpt seg utover på kontinentet og bare investerte i leiligheter som var så små at han slapp eiendomsskatt – da sto boliggutten plutselig foran sin far. Boligguttens far hadde blitt mo i knærne og innhult i kinnene, men boliggutten så fortsatt den imponerende mannen han tidligere hadde vært. Boligguttens far så opp på sin sønn. Han så opp på sin sønn som for første gang og sa “Du gjør det godt sønn. Bra jobba. Kom, la oss hoppe i bassenget og ta en svøm.” Og boliggutten måtte se ned i bakken og bite seg i leppa for å ikke gråte.

*baby shark i himmelsk korsang i bakgrunnen med teksten «going for a swim dududurududu», og deretter «family time dududurududu» samtidig som boliggutten og boligguttens far går ut på verandaen mens de myser mot kveldssola som hviler rett over havet og skaper tusenvis av dansende lys for de som er heldige nok til å kunne se dem.*