Tiden går alltid frem

Jeg vil skrive om tiden. Selv om mange har skrevet om den før. Noen mye bedre. Men jeg vil fremdeles skrive om den. Den ligger der under alt annet jeg gjør, alltid på frammarsj, uten pause, uten pust.

Snakker om tiden som går, tiden som tar, den ubarmhjertige tiden. Det stemmer ikke. Tiden har ingen intensjon, kan ikke deles opp eller reduseres til et sett egenskaper. Tiden er allestedsnærværende.

De konservative vil ha oss tilbake til romantikken. Vel, jeg vandrer opp i fjellheimen og sjarmerer en seterjente i senk med min kløyvde tunge som snart er i alle hennes kropps hulrom, tar henne bakfra i den frie natur og trekker meg ut akkurat i tide til å spille min sæd til jorden, der det øyeblikkelig begynner å vokse en blomst så åpen og sensuell at jeg tar også den. Det er viktig å nyte den norske naturen.

Livet går, jeg blir eldre, kjenner på presset fra tiden jeg har levd. Vi er alle tidsreisende, men bare i én retning – fremover. Jeg blir eldre; tingene jeg ikke har gjort, burde gjort, kunne gjort, finnes bak meg. Mulighetene innskrenkes, ikke på grunn av tiden, men på grunn av min tilværelse i den. Jeg kan ikke gå tilbake og endre på ting, må rette blikket fremover.

Som om noen av oss gjør det.

Alle vi som har krøller er forbundet. Uten at dere andre ser det strekker krøllene seg ned gjennom asfalten og inn i jordens kjerne, forbinder oss krølla mennesker – og en dag tar vi over. Gi oss døtrene dine.

Tiden er en elv som renner gjennom kosmos. Den sprer seg utover helt til det en gang sier stopp. Og vi flyter med, er en del av den, kan ikke få tak i kanten av bassenget. Ser oss bakover, får bølgeskvulp i ansiktet. Tiden er et hav i bevegelse. Når det en gang sier stopp trekker kanskje universet seg sammen igjen. Kanskje tiden går baklengs, og vi lærer å møte hindrene i fortiden i baklengs film. Kanskje ikke.

Surfer på et romskip av fuzzpedaler, sigarettstumper og mørk øl ned gjennom verdensrommet mens jeg hugger etter fiendene mine med et samuraisverd. Ingen kan se deg eksplodere i verdensrommet. Oppgjørets time tikker ned til også den er omme. I fantasiens hulrom.

Vanskelig å fange et nå, det forsvinner så raskt bakover i rekkene av øyeblikk, nye øyeblikk passerer og nå er ikke det samme som nå da. Selvfølgelig. Men jeg er alltid her. Så lenge jeg er her. Og da er kjærligheten her.