Morgenrødens tårer, Eos sine perler.

På internettet har jeg surfet gjennom gamle myter om alkymistenes forhold til matlaging. Spesielt har jeg hengt meg opp i en ingrediens de tar i bruk: nemlig dugg. Sagnet går ofte i at de bytter ut vannet i matlaging med dugg for slik å gi maten en magisk komponent. 

Duggen er visstnok hellig fordi den iløpet av natten samler opp i seg alt måneskinnet. I mer moderne tekster tar folk på internettet dette videre og skriver om hvordan duggen med måneskinnet i seg bringer flere vitaminer til blodet og gjør huden yngre. 

Dugg er så vakkert, synes jeg. For meg er duggen symbolet for sårbarhet. Så lysende og veldig utilgjengelig. Det fordamper så fort pusten av noe for varmt nærmer seg. Duggen tar farge av det rundt, uten at det i seg selv må skifte natur. 

Jeg blir forført av de gamle alkymistenes metoder for å samle inn dugget. Det varierer fra å dekke duggvått gress tidlig på morgenkvisten med et flortynt laken for så å vri det opp i en bøtte, til å utnytte blomstenes skålformede bunn til å helle duggen over fra. Alt må skje i den subtile overgangen hvor natt blir til dag. Morgenrøden.

I gresk mytologi har jeg funnet frem til en gudinne som er skaperen av dugg. Hun heter Eos og beskrives som Morgenrøden. Når tårene hennes faller til jorden, blir de til dugg.

Basert på dette har jeg selv prøvd å bytte ut vann med dugg til en pizzadeig. 

Jeg begynte på natten, ved å legge ut små vevdevevede nett formet som kurver i blomstene i hagen. Jeg valgte blomstene med tydeligeste skål-former, som roser og liljer. 

Månen var lysende som et ansikt. I gresk mytologi er Eos datter av Theia. Theia er guden for «Det Skinnende Lyset På Den Klare Blå Himmelen». 

Eos har to søsken. Helios og Selene som representerer solen og månen. Eos selv er gift med skumringen som heter Astraeus. Morgengry og skumring (Eos og Astraeus) føder mange barn. 

Barna deres representerer alle naturprosessene som skjer i dimmet lys på himmelen, enten det er på morgenen eller ved mørkets frembrudd. Et av barna heter Eosphorus og er symbolet for morgenstjernen. 

Jeg høstet inn duggen tidlig tidlig på morgenen dagen etter. 

Selene hadde lukket sitt bulende øye, og broren hennes Helios var på vei opp fra himmelsengen (som visstnok ligger begravet et sted ved havet, rett under horisonten). 

Eos var ingensteds å se, men tårene hennes lå i klynger av perler inni blomstene. Jeg helte de raskt over i en bolle og lusket gjespende inn på kjøkkenet. Tilbake i varmen destillerte jeg duggen og satte en smidig deig. Imens deigen hevet tok jeg en formiddagslur, men ble vekket av Helios som stirret meg rett inn i hvitøyet. 

Porene i deigen strakk seg ut og en treaktig duft pustet ut fra den pulserende massen. Resultatet av pizzaen ser dere her!