Så mye er forandra, og likevel: du er heldig

En vind har blåst og stilna igjen, den har revet sinnet i feller og har i kjølvannet etterlatt seg en spesiell klarhet. 

Hvor privilegert er ikke du, som fortsatt kan klynge deg så lidenskapelig til det du elsker; håpets straff har ikke brutt deg ned.

Dette er høstens lys, det har vist oss ryggen. Det må vel være et privilegium å nærme seg slutten, og fortsatt ha noe å tro på.

Så mye er forandra, og likevel: du er heldig.

Det optimale brenner i deg, som feber. Eller ikke feber.

Et ekstra hjerte.

Og sangene er ikke som før, men ærlig talt: de er fortsatt vakre.