Brevet

En dunkel januars aften i mitt beskjedne losji, hadde jeg som mål å forfatte et brev. 

Tidligere i uken hadde jeg vært innom den ærverdige bokhandler Per Magnussen for anskaffelsen av brev og konvolutt. I et hav av muligheter endte jeg på Original Crown Mill, med en subtil kremhvit en med tilfredsstillende tykkelse. Forseglingsvoks og fyllepenn hadde jeg fra før. Disse lå nå fremfor meg og jeg var klar til å begynne. 

Siden jeg tross alt var en novise i brevskriverkunsten, bestemte jeg meg for å skrive ned innholdet på forhånd på kjedelig linjepapir. Når det var gjort – limericken tok litt tid – begynte den virkelig utfordringen. Jeg knakk mine knoker og gjøv løs. Penn møtte papir; dansen var startet. Splittet slynget seg lekent og lett i luftige løkker. Blekket sivet ned i papirets dypeste porer. Sakte men sikkert tok disse underlige krusedullene formen av ord, med en klar mening og en bakenforliggende intensjon. Før jeg kunne få sagt ‘brevskriverkunst’ var min sjels bekjennelser manifestert på et usselt rektangel av bomull og cellulose. 

Bortsett fra en verking i hånden, hadde jeg overlevd eksersisen uten store vanskeligheter. I min dumskap trodde jeg at jeg var mer eller mindre ferdig; “plain sailings” herfra og inn! Men neida, voksforseglingsprossesen gjensto. Mitt voks var på veke; jeg hadde ikke orket å kjøpe en sånn hendig heroin-skje. Jeg forsikret meg om at, ja, brevet var inne i konvolutten, og tente så fyrstikken. I ettertid har jeg skjønt at min store feil var vinkelen. Jeg hadde en eller annen forskrudd logikk om at hvis jeg holdt vokset litt høyere enn flammen ville det smelte raskere. Muligens var min logikk plettfri, men det som hvertfall var tilfelle, var at i sin ferd mot konvolutten dalte vokset gjennom flammen. Papir er, som kjent, lett antennelig, og mitt verk begynte følgelig å brenne. Som nevnt er mitt losji verken storslått eller romrikt. Kveldens skrivestasjon hadde vært kjøkkenbordet, eller som vi studenter kaller det: bordet. Tross min forferdelse, var jeg snarrådig. Vasken var bare en meter unna, og vipps, så var min hindenburg oversvømt. 

Hva er poenget med denne lille anekdoten? Ble jeg tent av flammens umenneskelig kraft, og har gradvis omfavnet pyro-fetisjistens verden? Skriver jeg nå innenfra Ilas trygge murer? Ble mitt stakkars forbrente brev fundamentet for en refsende kritikk av den franske revolusjon? Nei, ingenting så spennende. Brevet var kun en liten bursdagshilsen til en god venn. Men nå spør jeg deg, du som kun sender late, hverdagslig digitale bursdagshilsener, hva det var du ofret?! Satte du ditt liv, og alle andre i blokka for den saks skyld, i fare for liv og helse for å fullbyrde ditt mål? Nei? Jeg tenkte meg det! (Note 7 brukere er unnskyldt)