Drømmers mark og virkelighetens tilbakeslag

Helt siden før jeg gikk ut av videregående har jeg hatt en iboende drøm. En ambisiøs forestilling om hva mitt liv på et eller annet tidspunkt skal se ut som. Brudd med A4. Med de innbakte normene. Jeg husker ikke eksakt hvordan denne drømmen lot seg bygge opp. Ei heller kan jeg tidfeste når første gangen den virkelig spilte seg ut som en levende seanse i mitt hode forekom. På ett vis er det som om den alltid har vært der. Som en del av meg. I like stor naturlighet som at blodet renner i mine årer, har den iboende drømmen bare fantes.

Jeg har ikke visst når den skal leves ut. Jeg har ikke visst hvordan tiden forut for drømmens realisering – crescendoet – skulle kunnet se ut. Om noen har fattet interesse for drømmens eksistens – det være seg dem som i et empatisk håp har gitt uttrykk for at denne drømmen er et scenario de gjerne ser meg leve ut, eller dem som i en påtatt-realistisk jordnærhet har ymtet at dette er en urealistisk forestilling lagt utenfor virkelighetsverdenen – har jeg insistert på at dette skal komme til å skje. For den utenforstående – en karakteristikk som favner bredt; i groveste forstand alle som ikke har tilgang til tankestrømningene som er min hjernes arbeidsdesk – forstår jeg godt at det har virket søkt. Noen vil kanskje si modig. Utrygt.

Pekefingerrettede besvergelser om at jeg ikke har tenkt det igjennom har vært mange. «Den økonomiske usikkerheten er for risikabel». «Den sosiale oppofrelsen er for stor». «Det er en barnslig utsettelse av det voksne livet». Dømmende besvergelser mot den ide at jeg prøver å forlenge uansvarligheten i frykten for ansvaret som følger med å vokse opp. Alle tilbakeholdende faktorer har vært bragt til torgs av de som er livredde for alt som ikke er ens egne normbundne rytmiske A4-eksistens. De påtatt jordnære – den mest provoserende persontypen som finnes – er så forbannet av sitt eget liv at de mesker seg i å prøve å attakkere andres levende drømmer. Lev litt da, for faen. La nå i alle fall meg stå fast ved den urokkelige vissheten om at denne forestillingen skal leves ut.

En nær venn av meg spurte meg en gang om drømmen var en form for kappløp med livsløpet; som at jeg prøvde å utkonkurrere det voksne livet som ventet. Jeg skjønte aldri hvor denne mistanken kom fra, eller hva han egentlig mente, før jeg faktisk innså at nettopp voksenlivet hadde tatt meg igjen. Frykten for å fade ut og dø grå har vært min akilleshæl. Jeg var livredd for å stagnere. Og som en motbør til alt rutinepreget og gråfarget jeg har fulgt – deltidsjobb, studieløp, eksamen og husleiebetalinger – ble tviholdelsen på drømmen en viktig brikke i mitt bilde av meg selv; om ikke av den jeg var, så i alle fall av den jeg lengtet etter å være. Selv etter at voksenlivet tok meg innunder favnen.

Jeg har vært nære tanken på å realisere drømmen flere ganger. I alle fall forsøke. Men jeg har stoppet meg hver gang. Tanken altså. En reell plan og prosess har ikke virkelig foreligget – forutenom én gang. Jeg skulle dra. Alt jeg hadde drømt om, alt jeg ville ha, det var innenfor griperefleksens rekkevidde. Oppbruddet fra det grådannende sto for tur. Planlagt. Det var bare ett hinder…

Valg er et offer. Det betyr i grunn at man uunngåelig oppgir noe man ønsker for noe man ønsker mer.

Og jeg skal ikke gjøre dette til noen medlidenhetstale. Det er ikke mer dramatisk eller synd på meg enn at jeg rett og slett ønsket deg mer enn jeg ønsket drømmen til syvende sist. Du ble min nye drøm. Jeg ønsket deg mer enn jeg ønsket noe annet her i verden, kjære.

Og jeg står fast ved at valgte rett. Jeg valgte kjærligheten, og de dagene hvor den klisjedrevne meg er i høysetet vil jeg si at det gjør hver dag til en drøm. Jeg valgte rett. Du er min nye drøm.

En stund våget vi til og med å drømme sammen, men jeg vet ikke hvor reelt du syntes det var. Kanskje lot jeg meg lure, og naivt opphøye vår drøm til gjeldende for begge i en forsterket tro. Vi planla, snakket stort, drømte, lagde uhøytidelig avtaler jeg lettlurt lot meg selv fastsette som virkelige. Jeg bærer ikke nag for det. Det var jeg som ikke holdt bånd på min egen virkelighetstilstand. Jeg lot meg selv drømme for oss begge.

Noen svarteper ble jeg ikke sittende med. Men det er allikevel noe som stikker dypt og uhelbredelig i meg ved erkjennelsen om at drømmen ser ut til å være som de grågretne jordnære hevdet; en fantasi.

På mitt mentale skrivebord forsvinner notatene og klargjøringene for en realisering av denne drømmen dypere og dypere ned i bunken av dokumenter. For øyeblikket er de så langt ned at jeg ikke vet om de noen gang vil komme til toppen av bunken igjen og faktisk bli virkelighet. Jeg vil aldri la den brenne helt ut, slukke, men akkurat nå brenner det svakt. Det er knapt at flammen blafrer.

Noen ganger tenker jeg at åtte-til-fire-rutine vant. At det overmannet meg. Det er det du skal følge, og det er det samme jeg skal jage. Ett år til. Som alltid før. Bare ett år til. Normbundet. Heldigvis så innser jeg at denne logikken brister. Jeg har ikke tapt. Hvis jeg sier at åtte-til-fire vant, er du gjort til trøstepremie. Og du er ikke det. Du er førstepremien. Det vil du alltid i mine øyne være. Den virkelige pokalen. Du er det jeg ønsker mest. Og når jeg har deg, kan en svunnen drøm aldri kalles noe nederlag. Jeg vet at det heller kalles: ‘jeg vant deg’.