Ny sol i det slitte trynet.

Som et smell fra en basketball som for første gang møter nykostet asfalt.  Latter fra mennesker som kjenner at tunge tanker har gått ned i vekt. 

Lyden fra en morgengretten kostebil som hveser seg nedover gatehjørnet i det den  feier med seg det du valgte å gi slipp på. 

Småfuglenes morgensang som får deg til å føle deg som Snøhvit i det du åpner vinduet og  får øyet på den lave morgensolen som avslører vinterens latskap og slurverier; Små ekko av stønn og novembernettenes fadeser.  

Den dritdyre skinnjakka som knirker i det du betaler en dritdyr coffee to go.  Lette sko med dårlig såle. Ny sol i det slitte trynet.  

Hjertet som slår litt ekstra fort når du blir studert litt ekstra nøye av en nyoppdaget  skjønnhet. Du som studerer tilbake fordi du har på deg dritkule solbriller. Pene mennesker som har kommet ut av dvale.  

Hestehoven; ugresset man insisterer på å kalle en blomst akkurat nå. Bare nå. For i morgen er det dugnad i vellet, og da skal den bort. Nåde deg om du ikke hjelper til. Du var ikke med i fjor. 

Alle vet hvor du bor; 

Du har høy temperatur i vinduskarmen og tar kun inn lukten av forventning. Du observerer knopper på trær og kaller det gjenfødelse. Det er svært lite som irriterer deg om dagen, men noe må det selvfølgelig være.  

Pollenallergikere som driver sport i å være først i å påpeke symptomer de ikke ennå har  kjent på, men lest om.  

Lest at NÅ: nå er pollensesongen i gang.  

Og det er faen meg våren også.  

Endelig!