Helvetes ensom

I den såkalte universalismestriden har det seg slik at teologisk drittkasting finner sted over en lav sko. Det dreier seg nemlig om spørsmålet om frelse, som jo er forholdsvis viktig i kristendommen. Forresten så er spørsmålet om frelse viktig i de fleste religioner, og da er det ikke rart at følelsene samsvarer nivået av bitterhet som oppstår i debattene.

Men i kristendommen så blir spørsmålet om frelse ekstra viktig. 

For det dreier seg nemlig om himmel og helvete.

Frelse handler om å unngå synd, og målet er å komme til himmelen. Ja, og unngå det motsatte av himmelen, som jo helvetet er. Men hva er egentlig himmel og helvete? Hvordan skal vi se på disse størrelsene? Vil Jesus, som ifølge Nye testamentet har forsonet all menneskelig synd for evig, virkelig dømme noen til helvete? Vel, det kommer jo an på hva helvete er ment å skulle være. 

I The Decline of Hell fra 1964 diskuterer D.P. Walker “helvetes nedgang” altså, ikke nedgangen til helvetet, men nedgangen av selve ideen om helvete. Etter reformasjonen, utover på 1500 og 1600-hundretallet, ble helvete som et sted for evig fortapelse, og skremselsmekanisme, mindre og mindre populært. 

Spydige kommentarer av typen “når pengene i kirkekassen klinger, sjelen fra skjærsilden springer” sirkulerte i omløp. 

Gulroten, heller enn pisken, fikk råderett. 

For hvem vil vel bli heller bli drevet av frykten for straff, heller enn løftet om belønning? Av flukten fra redsel, heller enn lengselen etter kjærlighet? 

Helvetes nedgang, sammenfaller med utviklingen av et mer tolerant, åpent og inkluderende samfunn. 

Stairs For Heaven And Hell – Religious Choice – Contain 3d Rendering

Men hva hvis himmel så vel som helvete, kan bli tolket på en dypere og mer sofistikert måte, enn at vi nærmest bokstavelig talt blir sendt til et faktisk sted av mørkets fortapelse, eller evig lys? For mange kristne, er det selvsagt en del igjen i ideen om at vi på en eller annen måte blir sendt hit eller dit, at noe skjer etter døden. For andre kristne, sånn som meg selv, handler det like mye om det som skjer i livet, her og nå, og mellom oss. 

I det episke diktet Det tapte paradis av den engelske dikteren John Milton – lyrikeren som er kjent for å gestalte den romantiske og innflytelsesrike ideen om Satan som en fallen engel (og hipt forbilde for emo-kids og gotere) kommer et mer moderne bilde på himmelen og helvete frem; et bilde der det menneskelige sinn, med sine dybder og høyder, må foregripe disse størrelsene i sitt indre. Frelse og fortapelse får da en mer symbolsk, men ikke desto mindre viktig betydning. 

“Sinnet er sitt eget sted, og i seg selv kan det lage en himmel av helvete, og helvete av en himmel.” – John Milton

Jeg vet i hvert fall basert på egne opplevelser at hvis du lider av dyp angst, tung depresjon, eller voldsom ensomhet, så kan dette føles som helvete; et sted uten fremtid, et sted det ikke er mulig å flykte fra. Hvis du er fanget av dine egne dystre tanker, fremstår dette stedet som et mørke der handlingslammelse, frykt, mistillit og – interessant nok – egoisme rår. 

Dette bringer oss til et annet eksempel fra idéhistorien, nemlig til det helvete, Inferno, Dante Aligiheri beskriver i den komedien som ble sett på som så banebrytende, storslagen, og trosformene at den simpelthen endte opp med å permanent bli betegnet som Guddommelig: Den guddommelige komedie, Divina Comedia. 

Her er ikke den innerste sirkelen av helvete et glødende kammer av brennende lidelse, der det er varmest, og grusomst: Nei, her er selveste Satan og hans nærmeste lakeier frosset fast i is; kjølt ned av vingeflaksingen fra sjefen selv. For hva er det motsatte av kulde og mørke? Jo, det er jo lys! 

Fysikken lærer oss at varme er kinetisk energi, altså aktivitet, masse og dynamikk. Det motsatte, er simpelthen fraværet av vår evne til å måle forekomsten av disse størrelsene. 

Djevelen og hans nærmeste, er så lukket i deres egen selvopprettholdte stolthet, at de bokstavelig talt er handlingslammet i et rom blottlagt for energi. De forstår ikke at det å leve, er å handle, og det å leve godt, er å handle for andre. 

Kun ved å forstå dette kan man bryte ut av ensomhetens helvete, og forstå at du alltid kan gjøre noe, alltid kan bli bedre, og aldri er helt fortapt. 

Dantes hovedperson i Komedien, ble skrekkslagen da han innså at helvetes porter, ikke var for å stenge Satan inne, men for å holde Gud ute.