Eivind, 31. årgust

Alt jeg skal til å skrive er et forsøk på å gaslighte deg.

Hvis alt har gått etter planen, blir jeg trettien år gammel i dag. Hvis jeg mot formodning fremdeles er tretti eller på et eller annet vis har glitcha meg til å plutselig være trettito eller til og med trettitre kan du se bort fra dette. (Det er også lov å trekke fra pandemitiden og si at jeg er tjueni. Det er også lov.)

Uansett. Slikt får en til å tenke. Jeg er ‘en’ i denne sammenhengen. Jeg tenker. Det er noe med å runde tretti og kjenne på at man plutselig har litt dårligere tid. Eller, typ, tiden har vel samme kvalitet som den alltid har hatt. Men det er mindre av den, eller det føles sånn iblant, og man skal selvfølgelig ikke la seg styre av samfunnets uuttalte forventninger og shit. Jeg er fortsatt ung. Det er bare kortere tid til jeg ikke er det, kanskje.

Uansett. Jeg har fremdeles en vag plan om å markere denne dagen, utover å dykke ned i tidshullet. To scenarioer samstemt med de to dominerende personlighetstrekkene mine, fordi alt skal liksom være binære motsetninger.

Scenario 1:

Jeg våkner opp, litt senere enn vanlig, lager meg noe beksvart kaffe, en kjapp frokost, spretter en øl før jeg går opp på taket av blokka jeg bor i og fyrer opp lyskasteren som signaliserer til venner og bekjente at nå er det faen meg i gang, styrter ned på Café Sara etter å ha helt i meg en øl til for good luck, tenner fire sigg allerede i døra, bartenderen nikker anerkjennende og viser meg inn i bakgården hvor jeg øyeblikkelig bøtter i meg en sixpack (alle på en gang, søler mye på skjorta, men det går bra, det er bursdag, hva faen), bestiller like så greit en stout på en søtten prosent mens jeg overtaler betjeningen til å sette på noe fakkings punk, noe støyrock, kanskje blande inn noe seigere indieshit for å skape en rytme i dagen, venner kommer, venner går, åsted byttes mellom, kaster i meg noe mat underveis, kjører et romskip bestående av selvoscillerende fuzzpedaler gjennom natta, og klokka sju neste morgen, når nachet er over og alle har hørt nok rants fra meg til å fylle Eivind-kvota for hele det kommende året, sender jeg en melding jeg sikkert ikke burde sendt før jeg sovner med et smil om leppene.

Scenario 2:

Jeg våkner opp, samme tid som vanlig. Det er jo bare onsdag. Jeg lager meg en god kopp kaffe, som jeg nyter mens jeg blar gjennom nettavisa. Huff, det er leit med krig i verden, det er jo det, tenker jeg, før jeg hopper over på Facebook for å lese gjennom de første gratulasjonene som har tikket inn og svare personlig på dem alle sammen. Jeg spiser en utmerket frokost, mens jeg skriver litt på et bokmanus, hvem vet, kanskje det kommer til å gå denne gangen. Leser en bok akkompagnert av en god kopp te og et Mary Lattimore-album eller kanskje den skiva til Midori Takada, før jeg tar en rolig middag med de nærmeste. En liten øl til maten må være greit. Vel hjemme skriver jeg litt mer, leser flere gratulasjoner, svarer på dem, stopper meg selv fra å sende en melding jeg ikke burde sende, før jeg legger meg i ellevetiden, igjen med et smil om leppene.

Dette er en vits, selvfølgelig. En gag. Alt skal liksom være binære motsetninger, en dualisme som deler personligheten, thanatos og den andre hva nå enn Freud kalte den, men vet du hva, jeg pulte morra di, Freud.

Jeg er en sammensatt fyr, en enhet med flere aspekter, og jeg synes det er greit, sånn egentlig, helt på ordentlig. Jeg kan drikke øl og høre punk, jeg kan nyte en bok til ambientmusikk, jeg kan fortelle en fittevits som får deg til å utbryte «Eivind!», jeg kan lytte engasjert før jeg gir deg en klem og sier at jeg skjønner, at det går fint, verden, eller hva?

Jeg kan være skikkelig dust, og, tidvis, kan jeg være ganske ålreit. Jeg kan gjøre forskjellige ting. Jeg kan gjøre hva jeg vil.

For jeg har faktisk tiden, selv om en gnagende følelse iblant prøver å få meg til å tro at den har blitt dårlig, gått ut på dato. Jeg kan se fremover, gjøre nye ting, gjenta gamle, ikke bruke all tid på å katalogisere fortiden eller prøve å fange fremtiden i et sikkerhetsnett. Ting skjer, livet skjer, jeg skjer, og jeg prøver å få det til så godt jeg kan. Ingen er perfekte, og det skal vi være jævlig glade for.

Livet. Rommer. Alt. (Regler får man finne på underveis.)

Men jeg blir altså, hvis tiden funker som den skal, trettien år i dag. Og jeg har tenkt å markere det, sannsynligvis litt som en blanding av de to ovennevnte scenarioene.

Strengt tatt vet jeg ikke, scenarioene mine slår ikke alltid ut i virkeligheten (og det er kanskje for det beste). Jeg lever ikke i et vakuum, og når jeg først har valgt å ha bursdag på en onsdag må jeg innse at mennesker kan finne på å ha andre, mer hverdagslige planer. Jeg styrer ikke verden.

Håper ihvertfall jeg slipper å bruke AK’en min, at jeg ser noen av de/dere jeg bryr meg om, og at mat/drikke/musikk-komboen blir jævla fakkings fantastisk. Kanskje jeg skal lage meg en krone.