Amsterdam, 28. april

Den 27. april, 2022, befant jeg meg midt i en forvirret feiring. Folk vandret retningsløst rundt i Amsterdams gater som var så godt som stengt for alt med hjul. På kanalene flyter joller fylt til randen av mennesker med et sterkt behov for å bli sett. En kar i baris i 13 grader, garantert nummen etter dåse på dåse med Heineken og høy på varmen som radierer fra de 23 kroppene som omringer ham, prøver desperat å få kontakt med landkrabbene der han danser yppende til musikken fra party-båten. Se på oss; vi vet å ha det gøy. Det finnes ikke lenger rom for å være kul, så jeg svarer med noen ironiske bevegelser i takt til musikken. Én Grolsch for mye kan få selv den største kynikeren til å sette hemningene til sides for å holde festen i live.

Det gikk rykter om at det var kong Willem-Alexanders bursdag, men det så ikke ut som om kaoset byen var i ferd med å sive lenger og lenger ut i trengte en unnskyldning av den sorten for å opprettholde seg selv. I gatene er det små raves rundt hvert eneste gatehjørne. Folk rigger inngangspartiet sitt til med lydanlegg som er bedre enn naboens, men de fleste av dem spiller det som til mine utrente ører høres ut som den samme technoen. Jeg roper til en av dem, spør om han kan spinne “How Much Is the Fish?”, men han rister på hodet og ser ikke ut til å vite hva jeg snakker om. Nå står jeg ikke bare i en folkemasse uten å vite hvor jeg skal vende meg eller hva som er poenget med denne dagen annet enn å drikke i det offentlige og føle annenhånds forlegenhet ovenfor menneskene som kjemper om å være oppmerksomhetens sentrum, men jeg blir attpåtil sendt inn i en eksistensiell krise idet det begynner å gå opp for meg at jeg muligens er den eldste personen her, og den eneste som har levd lenge nok til å huske da H.P. Baxxter tettet vakuumet KLF etterlot i rave-kulturen etter de trakk seg ut av musikkbransjen.

Vi ble stående i trikkesporet på Westermarkt altfor lenge mens folk som tilhørte gruppen direkte eller via proxy kom og gikk for å dekke de tre behovene: øl, toalett, og mat, rangert etter prioritet. Det var nok ikke bare jeg som undret over hvordan den menneskelige tilstanden manifesterer seg i det 21. århundret mens jeg kjærlig holdt fast i dåsen Hertog Jan og søkte i den etter svar. Plutselig pekte en av oss i retning Dam og begynte å gå, de fleste av oss følgende tett på, før vi snudde av grunner som har blitt tapt til den fullkomne glemselen. Dette gjentok seg flere ganger, frem og tilbake, til en av oss omsider kom til konklusjonen om at fellesskapet burde splittes opp. Hun var en ekte Frodo, sa hun hadde noen venner på en bar et lite stykke unna. I tilbakeblikk er det åpenbart at hun skulle lede oss til Mordor, men akkurat i det øyeblikket ville jeg fulgt hvem som helst for å komme meg vekk fra Westermarkt, hvor tiden hadde opphørt.

Etter å ha krysset terskelen til Mt. Doom blir jeg møtt med eimen av doven øl og et gulv som er ubehagelig klebrig. Det blir sendt rundt små plastikkopper fylt til randen med Amstel og det er umulig å ikke søle før man har drukket halvparten av ølet. Her inne er det som et microcosm som spiller dagen min på reprise. Først må jeg danse til musikk jeg er for god for, og jeg begynner forsiktig å fremføre mine mest ironiske moves. Men jeg er for flink, og lever meg til slutt så inn i dem at det ikke er noen forskjell mellom simulasjonen og det autentiske; simulasjonen har blitt ekte. Jeg lukker øynene og skjærer en grimase som gir uttrykk for ekstase mens korte glimt av H.P. Baxxter krysser mitt sinns retina. Han forteller meg at jeg skal lytte. Det jeg raskt oppdager, er at all musikken de har spilt så langt var schlagere fra rundt 2010. På dette punktet står det klart for meg at historien har beveget seg forbi meg, for disse låtene var for meg knyttet til en tid og et sted, men nå har de blitt inkorporert i nostalgi-arkivet, slik at de kan eksistere til enhver tid. Da jeg hadde resignert meg til troen om at alt håp var borte, at jeg var helt ute av touch med verdens subjekter, beveger musikken seg bakover i tid—en regress gjennom popens historie—fra “Poker Face” til “Lose Yourself” gjennom “Smells Like Teen Spirit” etterfulgt av “Raining Men” i en smooth overgang til “Dancing Queen” før vi sirkler tilbake til “Let It Go”—hele musikkhistorien, . Dette er den postmoderne klubben, alle kulturens uttrykk satt ved siden av hverandre i et uendelig nå vi ikke kan unnslippe. Men Scooter har på et vis sluppet unna. Det smaker kanskje for mye av sin egen tid, klarer ikke helt å bli slipt ned til tidløsheten som kreves for å bli en del av nostalgi-arkivet.

Det er nå 28. april. En ro har lagt seg over byen, og ting vil snart fortsette som normalt. Jeg vil fortsette å prioritere en rolig øl på en bar over den postmoderne klubben, men det jeg har opplevd vil henge over meg som rester av en drøm som har et vagt preg av deja vu. Kanskje bringer tilfeldighetene meg tilbake, akkurat som låtene fra nostalgi-arkivet utfører sin uendelige tilbakekomst, når galskapen igjen får lov til å råde, og vi losser vesker med romtemperert De Klok gjennom gatene på jakt etter et formål.