Villrosen og Villprinsen – Et lite eventyr for dem som liker sånt.

Den ville prinsen var ingen arving av noe stort materielt kongedømme, når sant skal sies var han ikke del av noen kongelig arverekke overhodet. Han var en gutt som naturen hadde gitt noen gaver som det kalles. Hos de som bruker sine gaver til det gode kalles det gaver, hos andre; forbannelser.

Denne gutten var ikke som andre, hans gaver hadde gjort ham blind for visse ting i denne guttens jakt etter det som kunne berike hans indre. Verken penger eller glitter kunne tilfredsstille ham. Det han søkte var skjønnhet. Hva er skjønnhet? Det var det første han måtte finne ut av.

Samtidig var en villrose i ferd med å blomstre. En villrose, ironisk nok fanget i et trangt rom, med vegger på alle kanter og kun én retning å strekke seg i: oppover. Hun strakk seg oppover, mot lyset, mot kilden til liv, på det mest elegante, feminine vis. Som en balletdanser i en evig piruett, tærne stadig mer på tå for hver omdreining, søkte hun lyset, som om lyset en dag skulle komme og plukke henne opp.

Prinsen vår, den forbannede, begavede gutten, lekte med lyset. Han brant seg på det. I motsetning til vanlige gutter skydde han ikke lyset, han forstod hva som bor i det, og søkte det enda hardere. Han ble besatt av lyset. Lyset besatte ham. Og når man besettes av lys, da begynner man med tiden å lyse.