Nihilistisk hull i moralfilosofien?

Jeg er innforstått med det kantianske imperativ om å aldri behandle andre mennesker som rene midler, men alltid også som mål i seg selv. Dette bunner i ideen om at mennesker har en egenverdi, som ikke er relativ til andre mål. 

Å ha en verdi relativt til et mål er som hammeren som er verdifull i kraft av å kunne brukes til å bygge et hus, som igjen er verdifullt for å kunne huse meg om vinteren. Man kan i prinsippet se alt fra et perspektiv om nytte, og hvis man virkelig mener at det ikke finnes noe annet perspektiv enn nytte så ender man gjerne opp med å mene at nytten vurderes opp mot det arbitrære jeg måtte ønske

Jeg tror at det finnes noe som har en egenverdi ut over hva jeg måtte ønske – min egen og andres autonomi – selvbestemmelse. Derfor er jeg også kantianer i dette henseende – det er umoralsk av meg å bruke andre mennesker som midler på tross av hva de selv måtte ønske, for det ville være å gå på akkord med deres selvstyrerett – deres autonomi.

Men holder det for å ikke måtte slite med nihilismens problem? Dette problemet består i at det ikke er noen handling, valg eller mål som er bedre enn noe annet. Tar man nihilismen alvorlig arter den seg etter mitt syn på to mulige måter. Enten så blir man av den oppfatning at alt er greit. Eller så ender man opp med en handlingslammelse fordi ingenting er riktig. Fra mitt perspektiv så er ikke den første måten nihilismen arter seg på et stort problem, rett og slett fordi jeg som kantianer ikke synes alt er greit. Det er for en kantianer helt klart i det minste én ting som ikke er tillatt, og det er å behandle andre mennesker som rene midler. Men hva så? 

Selv om innsikten er helt avgjørende og utrolig i den forstand at man har klart å finne ut av noe evig moralsk gyldig (ingen liten bragd fra Kant), men om vi skal se på hva slags problemer som melder seg i et menneskets liv er det ikke alltid vi kan dra nytte på denne moralfilosofiske innsikt. Den dreier seg tross alt om hvordan man skal forholde seg til andre menneskers autonomi i møte med dem. Men hva så når man skal finne ut av hvordan man skal leve et riktig liv?

Det er uhyre mange problemstillinger som melder seg for et individ som må ta stilling til hva man skal gjøre her i verden. Skal man prøve å satse på en god karriere, skal man ta over familiegården, eller bør man reise og være hjelpearbeider i krigsherjede områder? Dette er store spørsmål som man må ta stilling til, og man har selvfølgelig det arbitrære hva jeg måtte ønske, og hva som gjør meg lykkelig. 

Men både ønsker og lykke er litt slappe greier sammenliknet med et moralsk imperativ som objektivt sett forteller deg hva du skal gjøre. 

I alle valg som ikke omhandler behandlingen av andre mennesker forblir nihilismen om hva som egentlig er det rette å gjøre vedvarende. Den liberale friheten om å kunne gjøre hva man ønsker, så fremt det ikke går på bekostning av andre er en omformulering av nihilisme med et slags positivt fortegn, men jeg er fortsatt ikke overbevist om at det jeg ønsker eller blir lykkelig av er nok for å si at det er godt. 

Og må i så måte møte nihilismen gang på gang, selv om jeg ikke tror at det ikke er noe som er ubetinget riktig.