Skjønn om kjønn

Det må være reproduksjonen som har gitt opphav til dagens to mainstream kjønnskategorier. Vi har valgt å kalle det mann og kvinne, som utgjør det som skal til for å naturlig lage barn, og kan således stifte familie og føre slekten og kulturen videre. Det er slik vi har levd i tusenvis av år. Men det er interessant at det kanskje ikke er naturen som er opphavet til kategoriene våre, det er snarere praksisen vår. Vi har sortert menneskene ut i fra hva som skal til for å lage barn, som er en av de mest betydningsfulle praksisene i våre liv.

Ikke bare sier dette noe om hvordan vi har valgt å dele inn kjønnene. Det sier noe om hvorfor kjønnskategoriene er så viktige. For hvorfor i helvete er de så jævla viktige? Den avgjørende kategorien for et hvert menneske er jo å være menneske, ikke hvilket «type» menneske. Men reproduksjonen står sterkt og har stått enda sterkere enn den gjør. Det gir mål og innhold til livene våre, og de som ikke vil ha barn har opp gjennom tidene blitt sett på som en eller annen form for eksentrikere.

Trist er det, at de som ikke føler seg hjemme i de to tradisjonelle kjønnskategoriene føler at de aktivt må  tre ut av kategorien for å leve som «den de er». Det er jo til en viss grad sosialt betinget at kjønnskategoriene har så stor kraft at det skal definere oss så mye. Så mye at hvis man ikke føler seg hjemme i det man ble tildelt ved fødselen, så må man tre ut av det.  Kjønnene skaper forventninger om hvordan man skal te seg og hvem man er som sådan. Hvor mye skal kjønnskategorier få bestemme hvem vi er og hvordan vi skal te oss? Gitt at i alle fall en betydelig andel av hva som ligger i forventningene er sosialt betinget, ser jeg ikke noen tydelig grunner for hvorfor de skal være så viktige.

La meg si det rett frem – jeg er i alle fall litt kritisk til revolusjonen innen kjønnskategoriene. For det er det vi ser. Ikke fordi jeg ikke er kritisk til de tradisjonelle kjønnskategoriene- og rollene. Jeg synes det heller er synd at man opprettholder kategoriene som sådan. Hvorfor har vi i det hele tatt så sterke kategorier som skal si noe om hvem vi er og hvordan vi skal te oss? Dette problemet er selvfølgelig ikke rimelig å kreve at enkeltindivider skal ta ansvar for, særlig ikke folk som føler seg marginalisert og stigmatisert. Ansvaret må vi ta sammen.

At kjønnskategoriene skal si noe om hvem vi er innebærer at de blir en del av vår identitet ut i fra en selvforståelse som kjønnede. Og det er ikke feil at vi er det, det er vi både i kraft av vår levemåte og vår biologisk informerte selvforståelse. Men er det gitt hvor stor plass kjønn skal utgjøre av vår identitet? Hvor viktig skal kjønnskategoriene være i hvordan vi ønsker å leve? Det problematiseres overhodet ikke i debatten, og der er det kanskje slik at så vel som vi har typer kjønnskategorier ukritisk nedarvet, tror jeg at det også er en ukritiskhet hvor viktig kjønn burde være som faktor for utforming av identitet overhodet.


Den virkelige friheten er ikke å gå fra en kjønnskategori til en ny. Mye mer tro har jeg på å identifisere seg som menneske som sådan. Ikke bare er det en kategori som kan rettferdiggjøres, men den viser oss vei til ypperste formen for menneskelig eksistens. Å identifisere seg som menneske er å la de gode kvalitetene som alle mennesker bør etterstrebe, definere seg. Det er å være fri. Men dette er et mål vi alle må jobbe mot: Å ikke la delvis arbitrære kategorier være definerende for hva vi selv og andre må leve ut i fra.

Illustrasjon: Barnett Newman Onement I (1948)