Rapsodes påskekrim (alle deler)

Del 1:

(av Eivind)

Philip K. Chick våkner idet han faller ned fra sitt usikre leie på sofaen. Banner før han hoster opp sigarettstumper i en pøl på vegg-til-vegg-teppet. “Skulle gått tilbake til pipa,” tenker han, mens han tar en slurk av whiskeyflaska. Men legen har sagt nei. Det er sigg eller ingen ting. Og noe trenger han. Noe som gir en flyktig men høyst reell pause fra drapsgåter, blodige lik og femme fatales.

Den antropomorfiske kyllingen tar en ny slurk idet minnene om fjorårets sak bobler opp i sinnet. Vil holde dem på avstand. Den døde kvinnen, den maniske morderen, alt har smeltet sammen til en klump av avsky i hodet. Han sjekker mobilen på refleks. Elleve ubesvarte anrop fra psykologen de tvinger ham til å se. Gir ham ikke tilbake skiltet før han er frisk igjen, sier de. Amatører. Det eneste han trenger er…

Mobilen ringer. Chick kjenner kriblingen øyeblikkelig. Vet hva det er. “Jeg kommer,” svarer han, før stemmen på den andre siden rekker å gi ham noe info om det forferdelige drapet han allerede har begynt å løse i kyllinghjernen.

Tjue minutter senere bakser han seg fast i politisperringen som er satt opp rundt Stensparken. Klarer ikke å bøye seg under den, men er vant til ydmykelsen. Lever for den. “Detektiv Chick!” Politisjefen kommer mot ham, hjelper ham ut fra floka, måler ham med blikket. Chick tenner en sigarett. Tenner en til samtidig. Trenger det.

“Jeg vet dette er høyst ureglementert,” begynner politisjefen. Skal alltid gjøre ting etter boka. Fylle ut papirer istedenfor å knuse kneskåler. En dilettant som garantert har fått jobben fordi han gifta seg med dattera til ordføreren. “Du er jo permittert etter… hendelsen,” fortsetter sjefen. Chick hører bare halvveis etter. Kjenner lukten av blod, kriblingen, sigarettene i nebbet. Tingene som faktisk betyr noe.

Snur seg brått mot sjefen. “Hvor er det jævla skiltet mitt?” klukker han. “Jeg skal løse det her.” Stum av beundring fester sjefen det nypussede detektivskiltet i Chicks fjærpryd. “La meg introdusere deg for den nye partneren din først,” kremter han. “Jamie!” Chick ser seg rundt. En rev er på vei mot ham. En rev med briller.

Et kaldt gufs skyter gjennom Chicks fjær, han tar et skritt tilbake. “En fakkings nørd?” klukker han hviskende til sjefen. Sjefen bare trekker på skuldrene, ber den nyankomne vise Chick faenskapet. Og detektiven sukker slik bare en antropomorfisk kylling kan. Blir med sin nye assistent bort til faenskapet.

Scenen er drøy. “Som vanlig,” tenker Chick, og sniker til seg en rask slurk av flaska han har gjemt under sin karakteristiske detektivhatt. To kropper, hvis man kan kalle dem det lenger, ligger i slapset som såvidt dekker gresset nederst i skråningen. Rett mot veien. Ikke gjort et eneste forsøk på skjule dem. Umulig å identifisere dem raskt uansett, tenker Chick. Ikke sånn de ser ut.

Han vagger rundt likene, prøver å unngå blodet, hjernemassen, de mørke bitene han helst ikke vil vite hva er. “Hva vet vi?” spør han den bebrillede reven Jamie, som har tuslet etter ham rundt åstedet. Reven kremter, glad for å få inn en replikk til den legendariske detektiven. “En mann og en kvinne, tjueårene. De må ha blitt drept på stedet, ingen spor etter at de har blitt flytta på.” “Annet enn hvordan drapsvåpenet har flytta alle organene deres rundt på bakken, mener du?” kakler Chick. “Har dere funnet det?”

Han vet allerede svaret. For på bakken midt mellom de to vansirede likene ligger noe 

han kjenner igjen. En rektangulær gjenstand fylt av kunnskap. Og nå også blod. Han strekker vingen sin ut, løfter på den, rister av et øyeeple som glir sakte ned og forsvinner blant de brune gresstustene. “Faen,” mumler han.

Jamie ser håpefullt mot kyllingen. “Har du en idé?” Chick nikker, åpenbart dypt i tankebaner altfor intrikate for assistenter. “Dette er Bondestudentar av Arne Garborg, men noen har slått masse spiker gjennom den.” Han ser ut i den gryende vårlufta. “Et våpen for en ekspert, i stand til å lage alt mulig slags jævelskap.”

Philip K. Chick, mesterdetektiven, geniet, den kjederøykende kyllingen, vender seg brått mot sin nye medhjelper. “Dette kan bare bety én ting.”

Del 2:

(av Marius)

“Så du visste allerede da hva boka betydde, Chick?”

Den antropomorfiske helten vår satt stille og røkte fire sigg i et drag før han løftet blikket mot politiinspektøren. En båndopptaker snurret sakte mellom dem. Nebbet var grått nå, men bare det faktum at han var i live 20 år etter den skrekkelige Arne Garborg-saken er et mirakel.

“Når du ser deg i speilet inspektør, hva ser du?” spurte Chick, som et åpent spørsmål til verden ettersom de to svarte klinkekulene hans var låst på et abstrakt punkt i taket. Politiinspektør Napoleon gryntet avvist og satte blikket så tøft han turte i kyllingen.

“Hvor skal du Chick, hold deg til saken. Vi trenger minnet ditt. Arkivene våre er ødelagt og samme signatur er funnet ved et åsted kun to km fra likene i Garborg saken”. Den gamle stjernedetektiven slo ned et apatisk blikk mot inspektøren til han ga etter.

“Jeg ser en stolt gris. En som står opp imot onde krefter på daglig basis, gjennom store og små handlinger. En som vil folk godt”, sa Napoleon med flakkende øyne. “Så du vil jeg skal tro du er en pliktetiker. Ser du på deg selv som en bærer av godhetens maksime? Vi er bare støv kompis og du kommer til å bli sugd opp av ondskap om du forfenger deg med dårete setninger som de du nettopp vrengte ut i dette avhørsrommet.”

Chick så skuffet ut. Han tok en slurk fra lerka han hadde satt på metallbordet foran seg. Napoleon så forvirret ut, nesten litt redd. Inspektøren prøvde å være modig og skulle til å si noe, men Chick avbrøt ham. “Jeg vet allerede alt om saken dere har i fanget nå”, kyllingen klukket selvgod og pustet ut en stor sky med gråblå røyk rett i trynet på Napoleon.

Når tåken hadde senket seg og inspektøren var ferdig med hosteanfallet, runget stemmen til stjernedetektiven gjennom rommet som Gandalf. 

“Vi fanget ikke riktig gjerningsperson den natta for 20 år siden. Den heite ilderen som døde i fengsel for fem år siden var med på det, ja, men ikke hodet bak mesterverket. Hun er fortsatt ute der et sted. Vi møtte henne på et tidspunkt, den natta i 2022, og hun plukket meg fjærløs med øya sine… Så mye skjønnhet og ondskap i en skapning. Er det ikke rart, inspektør, hvordan ondskap er etnosentrisk?

 I min verden er mordsaker som malerier jeg må forstå. Jeg løser ikke sakene mine for tryggheten i distriktet ditt. For meg er det å løse et mord som å lese om den spanske borgerkrigen etter å ha sett Picassos Guernica”.

Kyllingen slapp ikke blikket til grisen som nå var illrød i fjeset. “Vil du vite hvem du leter etter må du se tilbake inspektør, og starte med å stille de riktig fakkings spørsmåla”. “Hvorfor tror du, Herr Inspektør, at bak omslaget til Arne Garborgs Bondestudentar var halve boka byttet ut med Mathias Faldbakkens Skandinavisk Misantropi?” 

Del 3:

(av Johanna)

Kyllingen holdt fremdeles blikket stivt festet på grisen. “Vil du vite hvem du leter etter må du se tilbake inspektør, og starte med å stille de riktig fakkings spørsmåla”, hadde Kyllingen sagt.

Men Philip K.Chicks hue er like treigt som forrige helgs forstoppelse. Akkurat nå er han mer bekymret for sin egen fremtidige karriere.

Hvor mye ville det være igjen av hjernen hans om ikke så lenge? Noen hekto hjerne? Kanskje er det på tide å pensjonere seg, tenker han. Han blir blank i øynene og tar seg en sigg. Han minnes plutselig Pénelope fra Brasil. Hvorfor tenker han på henne nå, etter alle disse årene?

“Hvorfor tror du, Herr Inspektør, at bak omslaget til Arne Garborgs Bondestudentar var halve boka byttet ut med Mathias Faldbakkens Skandinavisk Misantropi?” gjentar Kyllingen. Stemmen er spiss som en kniv.

“For å kødde med oss?” foreslår Chick.

“For å kødde med oss. Men jævelen stopper ikke der”, fortsetter Chicken.

Nei. Det stopper ikke der, forklarer den oppvakte kyllingen. Morderens mål er å lage en sjukere plot-twist enn den man fant hos moderen i ‘Se7en’.

K. Chick husker at han leste Faldbakken med iver en gang i tiden. Med burlesk humor skildret Faldbakken  en gjeng mennesker som driver aksjonsrettet handling mot konformiteten og vanetenkningen i samfunnet, finansiert av et pornofilmselskap.

Men hvorfor Garborg og Faldbakken – sammen?

– Morderen tenker nøyaktig som oss, Chick, sier kyllingen.

– Og hvordan tenker vi? spør den gamle inspektøren.

– Tenk, sier kollegaen. 

– At det er mye.. Hva kan man si. Uoppgjort?

YATZY. Endelig forstår Chick hvor Kyllingen vil.

– Vi er to gamle skorper, sier Chick.

– Vi synger på siste verset, fortsetter Chicken. 

– Derfor røyker vi, legger Chick til.

– Nettopp, svarer Chicken.

– Sigarettene er sublime. Gjennom dem kan vi oppleve det Immanuel Kant kaller “en negativ nytelse”, en nytelse som er melankolsk og smertefull. Sigarettene har smak av mørk skjønnhet, av farlig uendelighet. 

Chick nikker. 

– Markerer sigaretten en timeout? En åpning mot litt ulovlig og syndefull erotikk, innhyllet av sigarettrøykens blålige slør? Eller kanskje noe enda farligere? Noe dødelig, kanskje?

Chick grøsser. Det går plutselig opp for ham at morderen må være en gammel mann. Det er bare bitre, gamle menn som leser Arne Garborg. 

Morderen leser Faldbakken. Ungdommelig, fandenivoldsk og frekk.

Plottet tykner. Plottet tykner.

Denne seriemorderen er en gammel mann som dreper unge, vakre mennesker fordi han….

Kyllingen og grisen hører det rasle i busken bak dem.  

Del 4:

(av Kathinka) 

Inspektør Napoleon kaster baconhodet sitt mot den raslende busken utenfor vinduet til det hypermoderne avhørsrommet. Ut blant bladene tyter det rødt. Er det…blod? Den gamle grisen blir kvalm. 

Philip K. Chick snøfter gjennom det grålige nebbet. Det er Jamie. Litt dusere i pelsen etter to tiår i bransjen, men joda, det er han. 

«Jasså, Jamie, kunne ikke holde deg borte du heller. Når Garborg-saken banker på døra ligger ikke reven på latsiden, ser jeg.» Han fører fire sigarillo til nebbet samtidig – det er det han røyker nå, bedre for lungene sa legen – men før han rekker å tenne tobakkfesten i kjeften kommer en velkjent pote frem med lighteren. Selve lighteren. 

«Hallo Philip», sier Jamie bak de lure brillene. «Du ser helt jævlig ut». 

Chick ler en rusten latter så de bleke fjærene spruter. Han har savnet den lille røveren. 

«Nok kosetid mellom dere gutter, kom til poenget her. Vi har en morder å fakke», sier Napoleon med påtatt tøffingstemme. Han angrer mot slutten av setningen, toneleiet holder seg ikke oppe, men det gjør ikke noe. Gutta mimrer, og det mimres hardt. 

«Da jeg så at Faldbakken var innblandet ble det så jævlig åpenbart at vi hadde med en kvinne å gjøre. Ingen mann ville våget å blande Garborg og Faldbakken. Du gjør jo faen ikke det. Men en kvinne? Åhjo. En slu, glatt kvinne som sklir mellom fingrene dine så fort du får fatt på henne», sier Chick mens han stirrer drømmende ut i lufta med de kølsorte øynene. 

«I 2022 var det én kvinne som tronet over alle andre på forfatterhimmelen. Hun var den glatteste av dem alle – med ord, med handling – og i pelsen. Elvira Pote, bedre kjent som Den Glatte Oter» legger Jamie til og tørker seg om munnen. 

«Elvira var hot shit, det er det ingen tvil om, men krimvåren 2022 ble ikke som planlagt. For første gang på åtte år hadde hun ikke en bok på toppselgerlista inn mot påsken. Var krimdronninga i ferd med å forlate pallen?» fortsetter Chick. Han drar fire trekk sigarillo ned i de rustne lungene og borrer kyllingøynene i Jamie. 

«La oss ta grispektøren her tilbake til Rubinnatta». 

«Nei, Chick, det mener du ikke. Du er ikke klar for å gå ned i det råtne kaninhullet igjen, det drepte deg nesten sist!» 

«STILLE, rev!» roper den gamle stjernedetektiven så det runger i de nymalte politiveggene. 

«Rubinnatta tok fra meg det viktigste jeg hadde: den tok fra meg flammen.» 

Chick stumper fire sigarillo rett i bordet, tenner opp fire nye så raskt at den ene vingen tar litt fyr, og lener seg tilbake. Han er klar for å åpne såret. 

Del 5:

(Av Dag August)

«Okey, her er greia» sier den overerfarne kyllingen i det han lar de fire sigarilloene dø ut på bordet foran ham.

«Dette er ikke noe dere enkle husdyr kan fikse selv.» fortsetter han tungt. 

«Hva behager?» spurte Napoleon. Han var så nervøs at baconet i sidene hans formelig ristet.

Jamie tok på seg det oppdraget det var å komme med akkurat dette svaret «Han behøver kun litt mer tid, ærede herr overinspektør» var det han ytret før Napoleon snøftet et motsvar. Men dette avledet kun fra hovedpersonens blekhvite nebb, som i dette øyeblikk kvitret med tre døende sigarellosneiper. 

«Gutter… ta det med ro» 

Svinet hadde en del mel i posen, men han valgte å la det ligge i stor grad per nå. 

Jeg var i ferd med å åpne en eldgammel og særdeles sart sak…

«Men den får vi ei kjennskap til per nå!»

«JOOOOO» skrek Jamie, den stakkars reven, på høyst berettiget vis. 

Det var da på tide at gjengen fikk vite om selveste hovedpersonens råtne gjerning. 

Alle, inkludert Napoleon, Jamie, og ikke minst selveste Chick er med på dette.

Men Chick var ikke en kylling som så seg tilbake. Han så alltid fremover. Fremover med sitt stålgrå blikk. Hvordan kunne han ha oversett dette? Han tenkte ikke mer over det, for selve forsøket på å åpne saken, skar i hans fuglehjerte med flere nidige hugg. Men allikevel … allikevel …

«Jamie» … begynte han. Hvor var du den kvelden da alt begynte å gå skeis. 

«Hva?» sa Jamie, uten å tenke over at hans nerdete briller hadde flyttet seg litt vel langt ned på hans lange revenese.

«Du vet utmerket godt hva jeg mener!» fortsatte Chick besluttsomt. Napoleon klappet sin vom bekymret. 

Chick tente de få sigarilloene han hadde igjen, og så strengt på saksdokumentene han hadde rasket sammen i siste liten. «Nå er vi ved veis ende karer, det er ingen tvil om det!»

Del 6:

(Av Hedda)

Og ved veis ende var de – eller rettere sagt: Philip K. Chick og sigarilloene. Det var tomt nå, ikke mer tjære å hente, ingen syndige pinner pakket inn med alskens herligheter og berusende, søvndyssende tobakk og djevelens nattasang. Helvete heller, dette var virkelig slutten på det hele. 

“Si meg, Chick, har De forsøkt Dem på denne finurlige saken?” Inspektør Napoleon klasket den fettete griselabben sin på metallbordet mellom dem, det formelig dryppet og oste av fett utover den blanke flaten. 

Hva i pokker? I labben til den sleske og fettete grisen lå det en liten plastdings. Var det? Kunne det være? En pipe? Å hellige gral! Chick hadde ikke sett en slik en på evigheter. Sikkelet formet seg i nebbet, la seg i tykke lag, og endte i en foss som stormet utover bordet i voldsomme drag (om leseren sliter med å se denne reaksjonen for seg, kan det hele sammenlignes med en rungende orgasme som ikke lar vente på seg, som kommer trillende i hyppige og heftige rykninger). 

“Det er ikke det De tror, Chick”, gryntet Napoleon og flesket seg noe riktig til. “Jeg har fått høre at De ikke tåler slikt lenger”, fortsatte grisen. 

Hold an et lite øyeblikk.. hadde ikke Napoleon begynt å omtale den sagnomsuste superdetektiven med De? Var de havnet i fortiden eller fremtiden? Var det 20 år senere eller 20 år tidligere? Faen heller! Saft suse, for et pølsevev, brummet Chick i det som nærmet seg slutten på en lengre tankerekke. 

“En e-sigarett”, knurret Jamie ettertrykkelig og særdeles fornøyd. Chick himlet med de kullsvarte, mikroskopiske prikker han hadde til øyne. Napoleon knegget høylytt (som jo er merkelig, ettersom han er en gris). “Paff! Dette er slettes ingen e-sigarett, men en Nicorette McNeil Inhalator!”, fortsatte politiinspektøren. “Og dere kaller dere detektiver?”

Inhalatoren hadde hjulpet den grisete kona hans å slutte å røyke, kunne inspektøren fortelle. Etter det hadde hun blitt langt mer tilbøyelig. Hun hadde til og med gått til anskaffelse av noe frekt undertøy til Napoleons store fornøyelse. 

Chick tok et dypt drag av McNeil Inhalator og kjente roen bre seg i kroppen. Han var endelig i balanse. 

“Hvor var vi?”, spurte den mesterlige detektiven så, og festet blikket ut av vinduet der stormen herjet utenfor. 

“Jeg tror De var i ferd med å anklage meg som gjerningspersonen i Arne Garborg-saken, sjef”, mumlet Jamie. Han tok av seg brillene og begynte å massere tinningen langsomt. 

Chick ga fra seg en latter som såvidt kunne betegnes som akkurat det – en latter. Det var mer klukk, lik en kylling – noe han var – men som han absolutt ikke identifiserte seg som. Han var mer antropomorfisk. 

“Jamie, min gode mann – jeg er da vitterlig ikke så enkel, ikke så dum, om du vil. Var vi ikke akkurat enige om at mesterhjernen bak det hele var en deilig kvinne?”, sa Chick mellom syndige drag av Nicotinell. 

“Jo, eller nei?”, svarte Jamie, tydelig forvirret. “Men i helvete! Jeg forstår ingenting! Snakket vi ikke først om en mann – at det ikke kunne være noe tvil? Deretter at vi alle hadde en finger med i spillet? Jeg har mistet tråden! Vi er på dypt vann, kamerater! Var det ikke snakk om en rubinnatt som skulle ta deg tilbake, Chick, revne opp alle helede sår, slik at insomnia og alkoholismen atter en gang kunne innhente deg?” Grispektøren hadde kastet seg på nå, og han så mer forvirret ut enn tre forvirrede griser til sammen. 

Faen i helvete. Pokker ta! Satans verk! Chick kastet plastdingsen med nikotintilførsel hardt i veggen. Den lot seg ikke knekke så lett, hvilket gjorde at Chick faktisk fikk litt respekt for dette underfundige redskapet. “Vi er slettes ikke så ulike, du og jeg, McNeil”, tenkte Chick, mens han pattet på nada, og drømte tilbake til da tobakken fylte lungene hans med mystikk og sjelefred og røyken fra pipa lå som et tjukt lag rundt kyllinghodet hans, lik et jernteppe med positiv effekt – det hjalp ham med å tenke. 

“Faen heller, det er fraværet av tjære som stopper de intelligente slutningene mine”, hveste Chick, og så med et vemmelig, smalt blikk på de to andre i rommet. “Men jeg skal gjøre et anstendig forsøk likevel. Elvira Pote, mine herrer. Dere husker jeg nevnte henne?”

“Bedre kjent som den glatte oter,” la Jamie til (nok en gang), og så seg fornøyd med det. 

“Akk, for en deilig kvinne! Men det er best å ikke la seg lure! Ondskap og kvinnelig list skjuler seg bak de vakre øynene. Pote og jeg går langt tilbake. Vi studerte sammen, faktisk. Ja – før jeg snublet inn i dette gudsforlatte yrket, ønsket jeg å bli forfatter. Det er ikke det minste rart, så jeg vil ikke høre et kvekk om det fra dere to. Jeg ville dykke ned i ulykken, i det grusomme, det vi ikke kan forstå. Elvira Pote, derimot, spyttet på krimsjangeren. Hun kalte det kiosklitteratur, den enkle manns lesestoff, umodig, uanstendig og uklokt! Så havnet hun der selv. På toppselgerlista for påskekrim. Det knakk henne fullstendig.”

Napoleon og Jamie stirret måpende på Chick. Dette var helt nytt for dem, de hadde alltid trodd Elvira Pote var fornøyd med det som var, med pengene og berømmelsen som fulgte en god bestselger som kunne kjøpes på matbutikken. 

“Og så?” stammet Jamie, mens han febrilsk lette etter notatblokka i forlommen. Dette måtte dokumenteres! (Han glemte i dette sekund at det hele allerede ble tatt opp av grispektøren). 

“Så lå vi sammen”, fortsatte Chick og så drømmende, men bestemt ut av vinduet der stormen fortsatt herjet. “Vi hadde sex, og det var steamy.” En fure gjorde seg synlig i den fjærete pannen, det var tydelig at minnene var vonde å bære – selv for suksessdetektiven Philip K. Chick. 

Da den antropomorfiske kyllingen endelig klarte å åpne nebbet igjen, så han plutselig 20 år eldre ut. 

“Jeg forelsket meg, og hun forlot meg som en forkvaklet kylling i barsel. Det er klart det sved. Jeg har ikke riktig kommet meg siden. Jeg gikk til en psykolog en periode, men det hjalp ikke noe særlig. Elvira Pote hadde et jerngrep om hjertet mitt. Politiarbeidet har ikke hjulpet noe særlig heller – det eneste jeg ser er elendighet, død og sorg. Lik hjertet mitt som visnet den gangen.”

Et svakt, men guffent vindkast fant plutselig veien inn i avhørsrommet og fikk både Jamie og Napoleon til å skjelve. Chick derimot forble rolig og uanfektet – som en bauta i stormen. Som en ekte mann. Hel ved. 

“Jeg skjønte det måtte være Elvira da jeg så baksiden av boken”, fortsatte Chick – denne gangen var stemmen hans svak, lik et høstløv som skraper asfalten. “Hun så opp til Arne Garborg – også Mathias Faldbakken – de var alt hun ikke var. Intellektuelle forfattere på hvert sitt vis, i hver sin tid. Noen måtte bøte for hennes mislykkethet. Hun var drevet av intet annet enn sjalusi. Og det drev henne til mord. Slik en ulykke, for en skjebne! Det forklarer også at hun ikke var på bestselgerlisten i 2022 – hun var rett og slett for opptatt med å drepe, ikke skrive.” 

Chick nærmet seg et sårbart punkt, men maktet ikke gråte. Han var laget av stein, slik en ekte mann skal være. En bauta i stormen, en fattet skikkelse i edel forkledning. 

“Men hvor er hun nå, sjef?” stotret Jamie som var blitt helt apatisk av det hele. “Ja, hvor er Elvira Pote nå, Chick?!” gryntet Napoloen og klasket labben i bordet nok en gang. Det runget i de nymalte veggene. 

“Ta det helt med ro, karer. Jeg har tatt meg av det…”, hvisket Chick, og fisket en børste opp av lommen. Han strøk de strie hårene mot fjærene. Det var en riktig så lekker børste – laget av den vakreste oterpels.