Rapsodes påskekrim kapittel 6

(Av Hedda Gray)

Og ved veis ende var de – eller rettere sagt: Philip K. Chick og sigarilloene. Det var tomt nå, ikke mer tjære å hente, ingen syndige pinner pakket inn med alskens herligheter og berusende, søvndyssende tobakk og djevelens nattasang. Helvete heller, dette var virkelig slutten på det hele. 

“Si meg, Chick, har De forsøkt Dem på denne finurlige saken?” Inspektør Napoleon klasket den fettete griselabben sin på metallbordet mellom dem, det formelig dryppet og oste av fett utover den blanke flaten. 

Hva i pokker? I labben til den sleske og fettete grisen lå det en liten plastdings. Var det? Kunne det være? En modernisert pipe? Å hellige gral! Chick hadde ikke sett en slik en på evigheter. Sikkelet formet seg i nebbet, la seg i tykke lag, og endte i en foss som stormet utover bordet i voldsomme drag (om leseren sliter med å se denne reaksjonen for seg, kan det hele sammenlignes med en rungende orgasme som ikke lar vente på seg, som kommer trillende i hyppige og heftige rykninger). 

“Det er ikke det De tror, Chick”, gryntet Napoleon og flesket seg noe riktig til. “Jeg har fått høre at De ikke tåler slikt lenger”, fortsatte grisen. 

Hold an et lite øyeblikk.. hadde ikke Napoleon begynt å omtale den sagnomsuste superdetektiven med De? Var de havnet i fortiden eller fremtiden? Var det 20 år senere eller 20 år tidligere? Faen heller! Saft suse, for et pølsevev, brummet Chick i det som nærmet seg slutten på en lengre tankerekke. 

“En e-sigarett”, knurret Jamie ettertrykkelig og særdeles fornøyd. Chick himlet med de kullsvarte, mikroskopiske prikker han hadde til øyne. Napoleon knegget høylytt (som jo er merkelig, ettersom han er en gris). “Paff! Dette er slettes ingen e-sigarett, men en Nicorette McNeil Inhalator!”, fortsatte politiinspektøren. “Og dere kaller dere detektiver?”

Inhalatoren hadde hjulpet den grisete kona hans å slutte å røyke, kunne inspektøren fortelle. Etter det hadde hun blitt langt mer tilbøyelig. Hun hadde til og med gått til anskaffelse av noe frekt undertøy til Napoleons store fornøyelse. 

Chick tok et dypt drag av McNeil Inhalator og kjente roen bre seg i kroppen. Han var endelig i balanse. 

“Hvor var vi?”, spurte den mesterlige detektiven så, og festet blikket ut av vinduet der stormen herjet utenfor. 

“Jeg tror De var i ferd med å anklage meg som gjerningspersonen i Garborg og Faldbakken-saken, sjef”, mumlet Jamie. Han tok av seg brillene og begynte å massere tinningen langsomt. 

Chick ga fra seg en latter som såvidt kunne betegnes som akkurat det – en latter. Det var mer klukk, lik en kylling – noe han var – men som han absolutt ikke identifiserte seg som. Han var mer antropomorfisk. 

“Jamie, min gode mann – jeg er da vitterlig ikke så enkel, ikke så dum, om du vil. Var vi ikke akkurat enige om at mesterhjernen bak det hele var en deilig kvinne?”, sa Chick mellom syndige drag av Nicotinell. 

“Jo, eller nei?”, svarte Jamie, tydelig forvirret. “Men i helvete! Jeg forstår ingenting! Snakket vi ikke først om en mann – at det ikke kunne være noe tvil? Deretter at vi alle hadde en finger med i spillet? Jeg har mistet tråden! Vi er på dypt vann, kamerater! Var det ikke snakk om en rubinnatt som skulle ta deg tilbake, Chick, revne opp alle helede sår, slik at insomnia og alkoholismen atter en gang kunne innhente deg?” Grispektøren hadde kastet seg på nå, og han så mer forvirret ut enn tre forvirrede griser til sammen. 

Faen i helvete. Pokker ta! Satans verk! Chick kastet plastdingsen med nikotintilførsel hardt i veggen. Den lot seg ikke knekke så lett, hvilket gjorde at Chick faktisk fikk litt respekt for dette underfundige redskapet. “Vi er slettes ikke så ulike, du og jeg, McNeil”, tenkte Chick, mens han pattet på nada, og drømte tilbake til da tobakken fylte lungene hans med mystikk og sjelefred og røyken fra pipa lå som et tjukt lag rundt kyllinghodet hans, lik et jernteppe med positiv effekt – det hjalp ham med å tenke. 

“Faen heller, det er fraværet av tjære som stopper de intelligente slutningene mine”, hveste Chick, og så med et vemmelig, smalt blikk på de to andre i rommet. “Men jeg skal gjøre et anstendig forsøk likevel. Elvira Pote, mine herrer. Dere husker jeg nevnte henne?”

“Bedre kjent som den glatte oter,” la Jamie til (nok en gang), og så seg fornøyd med det. 

“Akk, for en deilig kvinne! Men det er best å ikke la seg lure! Ondskap og kvinnelig list skjuler seg bak de vakre øynene. Pote og jeg går langt tilbake. Vi studerte sammen, faktisk. Ja – før jeg snublet inn i dette gudsforlatte yrket, ønsket jeg å bli forfatter. Det er ikke det minste rart, så jeg vil ikke høre et kvekk om det fra dere to. Jeg ville dykke ned i ulykken, i det grusomme, det vi ikke kan forstå. Elvira Pote, derimot, spyttet på krimsjangeren. Hun kalte det kiosklitteratur, den enkle manns lesestoff, umodig, uanstendig og uklokt! Så havnet hun der selv. På toppselgerlista for påskekrim. Det knakk henne fullstendig.”

Napoleon og Jamie stirret måpende på Chick. Dette var helt nytt for dem, de hadde alltid trodd Elvira Pote var fornøyd med det som var, med pengene og berømmelsen som fulgte en god bestselger som kunne kjøpes på matbutikken. 

“Og så?” stammet Jamie, mens han febrilsk lette etter notatblokka i forlommen. Dette måtte dokumenteres! (Han glemte i dette sekund at det hele allerede ble tatt opp av grispektøren). 

“Så lå vi sammen”, fortsatte Chick og så drømmende, men bestemt ut av vinduet der stormen fortsatt herjet. “Vi hadde sex, og det var steamy.” En fure gjorde seg synlig i den fjærete pannen, det var tydelig at minnene var vonde å bære – selv for suksessdetektiven Philip K. Chick. 

Da den antropomorfiske kyllingen endelig klarte å åpne nebbet igjen, så han plutselig 20 år eldre ut. 

“Jeg forelsket meg, og hun forlot meg som en forkvaklet kylling i barsel. Det er klart det sved. Jeg har ikke riktig kommet meg siden. Jeg gikk til en psykolog en periode, men det hjalp ikke noe særlig. Elvira Pote hadde et jerngrep om hjertet mitt. Politiarbeidet har ikke hjulpet noe særlig heller – det eneste jeg ser er elendighet, død og sorg. Lik hjertet mitt som visnet den gangen.”

Et svakt, men guffent vindkast fant plutselig veien inn i avhørsrommet og fikk både Jamie og Napoleon til å skjelve. Chick derimot forble rolig og uanfektet – som en bauta i stormen. Som en ekte mann. Hel ved. 

“Jeg skjønte det måtte være Elvira da jeg så baksiden av boken”, fortsatte Chick – denne gangen var stemmen hans svak, lik et høstløv som skraper asfalten. “Hun så opp til Arne Garborg – også Mathias Faldbakken – de var alt hun ikke var. Intellektuelle forfattere på hvert sitt vis, i hver sin tid. Noen måtte bøte for hennes mislykkethet. Hun var drevet av intet annet enn sjalusi. Og det drev henne til mord. Slik en ulykke, for en skjebne! Det forklarer også at hun ikke var på bestselgerlisten i 2022 – hun var rett og slett for opptatt med å drepe, ikke skrive.” 

Chick nærmet seg et sårbart punkt, men maktet ikke gråte. Han var laget av stein, slik en ekte mann skal være. En bauta i stormen, en fattet skikkelse i edel forkledning. 

“Men hvor er hun nå, sjef?” stotret Jamie som var blitt helt apatisk av det hele. “Ja, hvor er Elvira Pote nå, Chick?!” gryntet Napoloen og klasket labben i bordet nok en gang. Det runget i de nymalte veggene. 

“Ta det helt med ro, karer. Jeg har tatt meg av det…”, hvisket Chick, og fisket en børste opp av lommen. Han strøk de strie hårene mot fjærene. Det var en riktig så lekker børste – laget av den vakreste oterpels.