Rapsodes påskekrim kapittel 5

Av Dag August

«Okey, her er greia» sier den overerfarne kyllingen i det han lar de fire sigarilloene dø ut på bordet foran ham.

«Dette er ikke noe dere enkle husdyr kan fikse selv.» fortsetter han tungt.

«Hva behager?» spurte Napoleon. Han var så nervøs at baconet i sidene hans formelig ristet.

Jamie tok på seg det oppdraget det var å komme med akkurat dette svaret «Han behøver kun litt mer tid, ærede herr overinspektør» var det han ytret før Napoleon snøftet et motsvar. Men dette avledet kun fra hovedpersonens blekhvite nebb, som i dette øyeblikk kvitret med tre døende sigarellosneiper.

«Gutter… ta det med ro»

Svinet hadde en del mel i posen, men han valgte å la det ligge i stor grad per nå.

Jeg var i ferd med å åpne en eldgammel og særdeles sart sak…

«Men den får vi ei kjennskap til per nå!»

«JOOOOO» skrek Jamie, den stakkars reven, på høyst berettiget vis.

Det var da på tide at gjengen fikk vite om selveste hovedpersonens råtne gjerning.

Alle, inkludert Napoleon, Jamie, og ikke minst selveste Chick er med på dette.

Men Chick var ikke en kylling som så seg tilbake. Han så alltid fremover. Fremover med sitt stålgrå blikk. Hvordan kunne han ha oversett dette? Han tenkte ikke mer over det, for selve forsøket på å åpne saken, skar i hans fuglehjerte med flere nidige hugg. Men allikevel … allikevel …

«Jamie» … begynte han. Hvor var du den kvelden da alt begynte å gå skeis.

«Hva?» sa Jamie, uten å tenke over at hans nerdete briller hadde flyttet seg litt vel langt ned på hans lange revenese.

«Du vet utmerket godt hva jeg mener!» fortsatte Chick besluttsomt. Napoleon klappet sin vom bekymret.

Chick tente de få sigarilloene han hadde igjen, og så strengt på saksdokumentene han hadde rasket sammen i siste liten. «Nå er vi ved veis ende karer, det er ingen tvil om det!»