Rapsodes påskekrim – Kapittel 1:

(av Eivind)

Philip K. Chick våkner idet han faller ned fra sitt usikre leie på sofaen. Banner før han hoster opp sigarettstumper i en pøl på vegg-til-vegg-teppet. “Skulle gått tilbake til pipa,” tenker han, mens han tar en slurk av whiskeyflaska. Men legen har sagt nei. Det er sigg eller ingen ting. Og noe trenger han. Noe som gir en flyktig men høyst reell pause fra drapsgåter, blodige lik og femme fatales.

    Den antropomorfiske kyllingen tar en ny slurk idet minnene om fjorårets sak bobler opp i sinnet. Vil holde dem på avstand. Den døde kvinnen, den maniske morderen, alt har smeltet sammen til en klump av avsky i hodet. Han sjekker mobilen på refleks. Elleve ubesvarte anrop fra psykologen de tvinger ham til å se. Gir ham ikke tilbake skiltet før han er frisk igjen, sier de. Amatører. Det eneste han trenger er…

    Mobilen ringer. Chick kjenner kriblingen øyeblikkelig. Vet hva det er. “Jeg kommer,” svarer han, før stemmen på den andre siden rekker å gi ham noe info om det forferdelige drapet han allerede har begynt å løse i kyllinghjernen.

Tjue minutter senere bakser han seg fast i politisperringen som er satt opp rundt Stensparken. Klarer ikke å bøye seg under den, men er vant til ydmykelsen. Lever for den. “Detektiv Chick!” Politisjefen kommer mot ham, hjelper ham ut fra floka, måler ham med blikket. Chick tenner en sigarett. Tenner en til samtidig. Trenger det.

    “Jeg vet dette er høyst ureglementert,” begynner politisjefen. Skal alltid gjøre ting etter boka. Fylle ut papirer istedenfor å knuse kneskåler. En dilettant som garantert har fått jobben fordi han gifta seg med dattera til ordføreren. “Du er jo permittert etter… hendelsen,” fortsetter sjefen. Chick hører bare halvveis etter. Kjenner lukten av blod, kriblingen, sigarettene i nebbet. Tingene som faktisk betyr noe.

    Snur seg brått mot sjefen. “Hvor er det jævla skiltet mitt?” klukker han. “Jeg skal løse det her.” Stum av beundring fester sjefen det nypussede detektivskiltet i Chicks fjærpryd. “La meg introdusere deg for den nye partneren din først,” kremter han. “Jamie!” Chick ser seg rundt. En rev er på vei mot ham. En rev med briller.

    Et kaldt gufs skyter gjennom Chicks fjær, han tar et skritt tilbake. “En fakkings nørd?” klukker han hviskende til sjefen. Sjefen bare trekker på skuldrene, ber den nyankomne vise Chick faenskapet. Og detektiven sukker slik bare en antropomorfisk kylling kan. Blir med sin nye assistent bort til faenskapet.

Scenen er drøy. “Som vanlig,” tenker Chick, og sniker til seg en rask slurk av flaska han har gjemt under sin karakteristiske detektivhatt. To kropper, hvis man kan kalle dem det lenger, ligger i slapset som såvidt dekker gresset nederst i skråningen. Rett mot veien. Ikke gjort et eneste forsøk på skjule dem. Umulig å identifisere dem raskt uansett, tenker Chick. Ikke sånn de ser ut.

Han vagger rundt likene, prøver å unngå blodet, hjernemassen, de mørke bitene han helst ikke vil vite hva er. “Hva vet vi?” spør han den bebrillede reven Jamie, som har tuslet etter ham rundt åstedet. Reven kremter, glad for å få inn en replikk til den legendariske detektiven. “En mann og en kvinne, tjueårene. De må ha blitt drept på stedet, ingen spor etter at de har blitt flytta på.” “Annet enn hvordan drapsvåpenet har flytta alle organene deres rundt på bakken, mener du?” kakler Chick. “Har dere funnet det?”

Han vet allerede svaret. For på bakken midt mellom de to vansirede likene ligger noe han kjenner igjen. En rektangulær gjenstand fylt av kunnskap. Og nå også blod. Han strekker vingen sin ut, løfter på den, rister av et øyeeple som glir sakte ned og forsvinner blant de brune gresstustene. “Faen,” mumler han.

Jamie ser håpefullt mot kyllingen. “Har du en idé?” Chick nikker, åpenbart dypt i tankebaner altfor intrikate for assistenter. “Dette er Bondestudentar av Arne Garborg, men noen har slått masse spiker gjennom den.” Han ser ut i den gryende vårlufta. “Et våpen for en ekspert, i stand til å lage alt mulig slags jævelskap.”

Philip K. Chick, mesterdetektiven, geniet, den kjederøykende kyllingen, vender seg brått mot sin nye medhjelper. “Dette kan bare bety én ting.”