Om forlatelse i Oslo

Slik jeg forstår påske, så handler det om å feire fraværet av noe eller noen. Det handler om da Jesus forlot oss for å bli Zombie-Jesus, slik at byrden av våre synder kunne forlate oss.

Når påska kommer til Oslo, velger mange å forlate byen. Jeg syns det er godt, og kaller dette for den stille uke. Da sitter de stressa folka i skiheiskø på Hemsedal, fergekø ved Lavik eller pådrar seg migrene i samvær med familie.

Man kan også si at da Jesus døde på korset, forlot han sine egne lidelser. Det var neppe digg å henge der. En gang fikk jeg en spiker gjennom foten da jeg lekte ved jernbanen på Rjukan, og jeg haltet hjem. Den en gang hvite sokken måtte jeg kaste.

Jeg tror ikke noen av oss som elsker bypåske, hater folk. Tvert imot, det finnes tross alt mange steder i Norge man får vært alene hele året.

Det er mer det at når noe som pleier å være støyete plutselig blir stille, føles det som om det blir ekstra stille. Fordi det er en kontrast til forventningene. På fjellet forventer man at det er stille, med mindre man aktivt søker seg til afterski.

Men det er ikke en stillhet man bare kan måle i desibel heller. For det virker som om stressa folk reiser bort. De som stresser rundt i byen, på vei til jobb, barnehage eller andre ærend. Det skaper en massesuggesjon. Plutselig er de vekk. Jeg merker til og med at jeg går saktere under bypåska. Jeg flanerer i et postapokalyptisk landskap hvor bare de kjipe tingene forsvant. Lidelsen.

Selv helgene, når mange har fri, blir byen fylt med andre stressa folk. Nemlig turister. En gruppe mennesker som virker å være noe uvant med at det er masse folk rundt dem, som fører til at de stresser. Massesuggesjon. Oslo virker heldigvis ikke å være et attraktivt reisemål når det er påske, og det er vesentlig for bypåske.

Da det var hytteforbud i starten av korona, var første gang jeg nesten felte en tåre under pandemien. Bypåske, den helligste av alle uker, var ødelagt av at alle nå var tvunget til å feire den. Selv om det er hyggelig at så mange som mulig av mine venner blir igjen og feirer denne høytiden, innser jeg at dette er en høytid som krever ofring for å funke. Slik en viss person som begynner på J ofret seg (nå må vel de fleste ha sett No time to die?)

Derfor ønsker jeg at så mange som mulig av mine venner drar på fjellet i år. Håper dere andre som tar bypåske seriøst også sender deres venner på fjellet. Bare da kan vi få tomme gater og trikker igjen, og kjenne på denne stillheten som bare kommer en gang i året. Så kan vi sitte på halvtomme barer og heve glassene mot hverandre mens vi gir hverandre anerkjennende blikk fra hvert vårt bord.