Jada. Jeg vet det er dumt. Jeg skjønner det.

Dette er situasjonen: Jeg er på oppdrag i London. Det betyr at jeg skal besøke biblioteker og arkiver for å spørre om å få se på alt de har av håndskrifter og skikkelig gamle trykte bøker om pest.

Tiden er alltid knapp, dagene lange og latinen vrang; sånn skal det nesten være. Det er mer enn verdt det når man (for eksempel) kan se tallene 1-3-4-8 stråle gjennom århundrenes støv. Tretten hundre og førtiåtte! Selveste! Her kommer Svartedauden! 

Det blir ikke mer pest enn 1348. Årgangsåret over alle år, dette. Dessuten er tekstene fra den tiden gjerne ganske korte (et pluss for oss som tross alt ikke er helt stø i middelalderlatin), delvis fordi forfatterne hadde en hang til å krepere av, ja, nettopp, pest.

1348! For en fryd! Jada, det var det jeg ventet å finne i boka, dette er på ingen måte et dramatisk nytt funn, men likevel. Fin dag på jobb.

Det er ikke dette som er dumt. Neida. Det som er dumt, er følelsen jeg får når jeg står og venter på å få dagens materiale utlevert. Da er det gjerne andre historikere ute i samme ærend. Ja, altså. Nesten, da. For det store flertallet av dem, i hvert fall i det lyse, påkostede bygget til Wellcome-samlingen, de forsker på nyere historie enn meg. Vi snakker brev fra forrige århundre (ha! Haha! Barnemat!), viktorianske dagbøker (pø!), kanskje en og annen syttenhundretalls oppdagelsesreisende (på engelsk! Ikke fransk engang! En ren dans på lingvistiske roser!), men altså ikke enorme lærinnbundne mastodontbøker stappfulle av vrange latinske forkortelser og fordums uavkortede kunnskap.

Og jeg er så selvgod. I øyeblikket, altså. Jeg vet at det egentlig er for dumt.

«Oisann,» sier bibliotekaren, og kikker ned på boka han holder. «Jeg tror vi må hente de ekstra store støtteputene.»

De ekstra store støtteputene. Fordi jeg skal jobbe med en ekstra stor, ekstra skjør bok, og slike bøker kan man ikke legge flatt på pulten. Neida. Puter må til, så vi ikke brekker ryggen på beistet. Jeg vet det er dumt, men det er så tilfredsstillende å være den som jobber med den største og eldste boka på leserommet. Vi leker ikke historieforskning her, folkens, dere får pent stå der og vente mens jeg får hentet de ekstra store støtteputene.

«Ja, vi må nok det,» sier jeg. Det er så vidt kjennerminen skjuler gliset.

Min bok er minst tretti centimeter større og tre århundrer eldre enn alle andres, og ja, det er deilig. Dumt, men deilig.