Somnia violenta Augustinianae

Jeg lever i en drøm – en vill en, hvor jeg jobber som hitman for Den norske kirke. Jeg vet ikke hvordan jeg havnet her, hvorfor jeg stille godtar alle ordre preses gir meg, eller hvorvidt dette er straff eller belønning. Det jeg vet er at jeg selv ikke lever noe kristelig liv – jeg drikker, puler og gråter som det passer meg, men hver morgen logger jeg inn på kirken.no og sjekker om det er noen som trenger en oppstramming. Hvis det er tilfellet popper jeg to paracet, lar flaska hvile og setter meg i Nissan Leaf-en sporenstreks.

Slik antar jeg dagene går, men jeg vet ikke sikkert. Det er så lite jeg husker, og kanskje er det for det beste. Jeg husker ikke hvem jeg er utenom jobben, og jeg aner ikke hvor mye blod som har rent gjennom mine skjelvende hender. Bildene er glassklare helt til blodet koagulerer i ansiktet mitt, men på en merkelig måte føler jeg at det ikke er mine øyne jeg ser gjennom. Skammen jeg føler er imidlertid min egen, og den klamrer jeg meg til. Når jeg en bittersøt dag slipper fra min bøddelgjerning og skal stå som anklaget foran St. Peter, håper jeg Far anerkjenner at skammen er min alene, og at Han i det minste må ta noe av ansvaret for det hendene mine har gjort.

Det jeg husker klarest, er da Bjørn Eidsvåg kom ut av skapet. Vi hadde godtatt mye fra den gamle presten; tvil, rock, alkoholisme og de liberale verdiene. Det var nære på da han erklærte selveste Jesus etterlyst i 2016, slik at Guds sønn måtte slippe alt og rømme til Finland for å ikke bli satt bak lås og slå av det sekulære politiet. Den gangen klarte vi overbevise Ham om at det ikke var slik Eidsvåg hadde ment det, men nå var det håpløst. Bjørn hadde pushet grensene lenge nok, og når han nå valgte å spre sine ordinerte herreskinker og blottlegge sitt aller saligste – kirkens eiendom, tross alt – for hvem enn som stilte opp backstage med et par flasker Amarone, var begeret fullt.

I det siste hadde jobben min blitt mindre tyngende og gammeltestamentlig. Det forekom sjelden at vi drepte førstefødte eller omgjorde noen til saltstøtter. Derimot hadde vi åpnet for mer tidsriktige påminnelser om hva som ventet etter døden: jeg har puttet reker i gardinstengene til Christine Koth, og tisset i vinterskoa til Kristopher Schau mens han var på treningssenter. Du kan tro jeg ble sjokkert da jeg så emnefeltet på Eidsvåg-bestillingen: «OLD SCHOOL» stod det i store bokstaver.

Slik gikk det til at jeg slengte meg i Leaf-en, svingte innom Maxbo Sinsen og rasket med meg det jeg trengte av trelast og spiker, før jeg satte kursen mot Frogner og den syndige presten. Han åpnet selv da jeg ringte på. Den lille resten medmenneskelighet jeg fortsatt bærer med meg finner trøst i at han nok besvimte allerede første gang 2×4-tommeren traff den fyldige haken. Det skulle imidlertid mange slag til før den kraftige kroppen gav helt opp, og innen jeg var ferdig var inngangspartiet grundig marinert i blod, avføring og flesk. «Uff,» tenkte jeg, «håper de har vaskehjelp.» Så snekret jeg raskt sammet et provisorisk opp-ned-kors, fikk restene av den gamle til å sitte sånn noenlunde og tente på, før jeg reiste hjem og nøt en enkel, vegetarisk middag.

Denne teksten er inspirert av diverse drømmer opphavsmannen har hatt etter å ha lest Augustin på sengen, og er ikke et uttrykk for bevisste holdninger ovenfor kristendom, homoseksualitet eller vold verken hos forfatteren eller Rapsode-redaksjonen. Det er imidlertid åpenbart at forfatteren har en og annen demon å bekjempe, og Rapsode arbeider sammen med familie, venner og offentligheten for å sikre hans mentale og fysiske velvære. Videre oppfordrer vi alle til å styre unna eldre kristen litteratur etter lunsj.

Sliter du med voldsfantasier etter å ha lest kirkefedre? Du er ikke alene. Ta kontakt med Human-Etisk Forbund på 23 15 60 10 eller Sosialistisk Venstreparti på 21 93 33 00 dersom du trenger noen å snakke med.