Du har en hel verden i tennene, vet du det?

Pusser du aldri tennene, tenkte jeg og så spørrende ut. Blikket var altfor tungt for hullene. Han himlet med øynene. Huden rundt var farget av årer, som jobbet for å holde dem på plass. (Jeg lurer på hvordan det ser ut der inne. Er det møblert? Og i så fall har han et spisebord – så han kan invitere de han elsker. Eller har han en benk, dit han kan ta med seg en og en kvinne. Slik at han kan elske en og en. Kysse dem som om de var barn, dra dem av snoren som blåbær, kle av dem som en blomst pakket inn i et skall. Han er nok en romantiker. Kanskje en dag lar han seg falle langt ned i brønnen. Helt nederst der alle vet at speilene er de som rammer deg inn. Da er det fint å ha et ansikt, som kan møte ditt eget. Jeg håper han tenker på bærene han plukker, på blomstene han glemmer, på årstidene han velger, på fingrene han teller, på tiden som renner ut i enden av bekken. Vannet møter den kalde stillstanden som preger innsjøen. Du trenger deg under isen, med ansiktet vendt opp og over flaten, mot skyene, mot fuglene. Til slutt smelter isen, og du beveger deg igjen. Men bekken har blitt elv. Vårlyset ligger som et slør over deg. Nå er ikke tiden for sjarm. Hold deg nede ved steinene, søk etter skyggen av trærne. Til slutt mister du grepet om rommet. Du er havet i munningen. Du flyter i skum og tårer i fiskehavnen. De smyger seg rolig forbi uten så mye som et anerkjennende nikk. Med så mye vann omringet du deg nå. Lungene dine var fylt allerede i februar. Vannet tok over blikket. Tok over bevegelsen. Du var endelig fri for rusk i tennene. Du var endelig fri. Som en fugl på himmelen, var du biter i havet). Kunne ikke du bare ha pusset tennene. «Du har en hel verden i tennene, vet du det?». Er det mulig å legge merke til det på egenhånd.