Om det å være et voksent barn

Nå mener jeg ikke å være en voksen person som oppfører seg som et barn

Jeg mener heller ikke å være et barn som er ekstra moden for alderen, notorisk veslevoksen

Nei, jeg tenker på det å være voksen, men fortsatt være noens barn

Kan ikke si når, men plutselig innså jeg at jeg egentlig er ganske sidestilt med foreldrene mine

Jeg innså til og med at det er mye jeg har fått til som ikke de har

Som et voksent barn kan du finne ut at du er mer ressurssterk, mer reflektert, mer selvsikker, mer komfortabel med deg selv og enda flinkere med de rundt deg enn de menneskene som står bak din oppstandelse

Det å oppdage at du har like mye eller enda mer å tilby enn foreldrene dine, fører til ikke rent ubetydelig med motstridende følelser


Det aller vanskeligste er å innse at foreldrene dine trenger hjelp av deg, du vet voksenhjelp

Råd om penger, råd om kjærlighet, ensomhet, nære relasjoner og hvordan de skal synkronisere skyinnstillingene til OneDriven de skal bruke på jobb

Det er vanskelig fordi lenge idoliserer de fleste foreldrene sine

Til og med når de ikke har noe særlig til foreldre

De visste best i kraft av å være voksne, eldre, høyere og med øyelokk som liksom begynte å folde seg over øynene i større grad enn hos deg

Når du da finner ut at det er en hel masse dritt om verden og livet foreldre ikke får til rokker det kraftig ved verdensanskuelsen din

«Jeg er så ensom, har liksom ikke noe kontakt med folk lenger»

«Så fint du er ute og koser deg så mye, jeg er for det meste hjemme»

«Nå er det lenge siden jeg har hørt fra deg»

«Jeg blir så ulykkelig av jobben min, hva bør jeg gjøre?»


Hva du bør gjøre? Hva bør jeg gjøre?


Jeg trodde dere hadde kontroll på shittet deres? Hva slags kvalifiserte råd kan jeg gi?

Her sitter jeg med min første faste jobb, betaler ned de første månedene av et svært  studielån og dere trenger min hjelp?

En del av hjernen blir smigret, smigret over tilliten og den gjensidige respekten

Dette nye stadiet av forelder-barn-relasjonen

En annen del av hjernen tenker at nå, fra nå er ingenting trygt, mammaer og pappaer kan miste kontrollen, og det med kun en håndfull år igjen i arbeidslivet


Hvordan skal det gå med meg da?

Jeg tror en del av det handler om gjennomsiktigheten

Hvis jeg hadde hatt min nåværende hjerne da jeg var 13 ville jeg nok lagt merke til hvor mye voksne må ta seg sammen, for at barn ikke skal finne ut av for mye for tidlig

Når jeg nå har fått summet meg en stund har jeg innsett at det faktisk er en ganske fin ting, det å være et voksent barn

Å få bekreftet hvor lite kontroll man har og selvkorrigert den nesten maniske trangen mennesker i 20-30 årene har til å måtte ha funnet ut av ting, ha ting på stell før man nesten har rukket å fucke opp

Det er deilig å finne ut at livet er skjørt hele veien gjennom. Selv de som har oppdratt deg trenger hjelp til å finne ut av hva faen som foregår og hva de skal gjøre

Det fyller meg med en overveldende ro, ja i hvert fall i dette øyeblikket