Rapsodes lyttetips: Hva enn folk sier jeg er, er det jeg ikke er

La oss ta en liten musikalsk tidsreise seksten år tilbake i tid.

Til 2006, og en femten år gammel Eivind som sitter med sin ferske utgave av «Whatever people say I am, that’s what I’m not» på CD. Han har funnet bandets tidlige greier på ymse nettsteder, blitt frelst, kjøpt CDen. Arctic Monkeys. Rock ’06. En av de tre A’ene som definerte mye av hva som var hipt den tiden (sammen med Animal Collective og Arcade Fire).

For en kid som hadde hørt mest på eldre band, er dette første gangen proto-Eivind virkelig bonder med noe kontemporært. Greit, band som Pavement og Boredoms lå ikke kjempelangt tilbake i tid, men for en femtenåring er tid annerledes. Dette skjedde nå. Det betydde noe. Og det var ikke bare de arktiske apene heller. Det var en hel greie. En dør som åpnet seg. Yeah Yeah Yeahs, Deerhoof, Franz Ferdinand, OOIOO, of Montreal, Wavves, ja, til og med the Strokes, selv om de suger.

Stripete t-skjorter, tømmerhoggerskjorter, lagvis av løsthengende plagg, åletrange bukser. Skarpe riff, gigantiske basslinjer og endelig inspirasjon fra electronica og hip-hop i beatsa. For en tid å vokse opp i.

Bølgen strakte seg langt inn i somrene som fulgte, da en gryende festivalkarriere virkelig manifesterte seg for den enda ikke grånende meg. Ikke bare de nye, tidsåndsdefinerende skranglebandene heller. Også gamle kjenninger red på bølgen. Flaming Lips var plutselig (endelig) festivalfavoritter, jeg fikk sett fakkings Mudhoney etter å ha pusta og prest meg opp på Slottsfjellet, Holy Fuck, Lightning Bolt, Sleigh Bells, No Age, Nick Cave, Battles, en skokk artister påvirket, beriket og formet et ungt liv.

Lunken festivalpils, sigg til tørk i gresset etter regnet, og allikevel gikk sola tilsynelatende aldri ned. Dansing, klining, gråt, latter, musikken var der alltid. «Det ordner seg,» var kampropet.

Egentlig har vel denne bølgen strakt seg helt til i dag. Mulig de fargede solbrilleglassene er litt rosenrøde grunnet egen oppblomstring i samme tidsrom. Men hei, dette har vi gjort i generasjoner: kanonisert egen ungdom som det ypperste av musikalske opplevelser. Samtidig krysser jeg fingrene for at jeg ikke blir en konservativ musikklytter som bare ser bakover helt enda. Viben lever fremdeles.