Et perspektiv på rasjonalitet i mytologi

Når vi leser om de gamle grekernes mytologiske fortellinger er det lett å lese en verdensfortolkning inn i dem. Lynnedslag, solen og månens evige runddans, er alt personifisert ved at hendelsene fortolkes som akter av menneskelignende guder. Men kan vi lære noe mer om deres virkelighetsforståelse enn å bare se på hvordan de ser på gudenes personlighet ut i fra deres virkningsområde, og deres relasjoner til andre guder?

Et viktig moment jeg vil peke på er den sentrale kraften i grekernes guderekke. Hvem er den sentrale og samlende guden i gresk mytologi? Det er Zevs, med hans tordenkile som definerende trekk. Det er hans våpen, og makten han besitter i kraft av det, som gjør han til den sentrale skikkelse i mytologien. Kanskje kan vi forstå dette som en pekepinn på hva de hadde lært om hvor utrolig definerende voldsmakt er. De satte Zevs som gudenes overhode i kraft av at han var voldsmaktens gud, som var den viktigste og mest definerende kraften de synes de ble eksponert for.

Voldsmakten har anledning til å undertrykke og forme. Var dette den sentrale innsikten til grekerne? At voldsmakt trumfer så å si alt? Og at guden som er herre over den, også er herre over alt annet?

Det var ikke alltid slik for grekerne. Antageligvis var det fruktbarhetsmytologier som gjaldt før gudene på olympen tok over.

I motsetning til voldsmaktens mytologi, hadde fruktbarhetsmytologiene en voldsom morsskikkelse som sin sentrale skikkelse. Den livgivende kraften hos kvinnen var det store mysterium og under. Evnen til å gi liv var det ypperste i verden. Men hva skjedde så? Hvorfor overtok olympens guderekke med Zevs i spissen? Jeg kan bare spekulere, men hva om grekerne fikk erfaringen av at voldsmakt trumfer over livet? Zevs kan drepe hvem det skulle være, og enhver med en stor nok hær kan gjøre det samme, for så å lage forordninger etter eget forgodtbefinnende, både i kraft av faktisk erobring, men også i kraft av trusselen om voldsmaktutøvelse. Kan endringer i deres mytologiske verdensbilde være forårsaket av erfaringer om hva som trumfer hva? Om virkelighetens forordninger og sammenhenger.

I så fall så må vi vel kanskje gi grekerne en klapp på skuldra i deres overgang fra en mytologi til en annen? 

Ikke skal jeg si hva som er rett om voldsmaktens betydning, men at den er betydningsfull er det ingen tvil om, og det forsto kanskje grekerne da de gikk fra ett verdensbilde til et annet? Må vi ikke da innrømme dem en viss grad av rasjonalitet i deres bytte? 

Mytologi er et forsøk på å fortolke verden og gi det mening på en rasjonell måte. Til sammenlikning med våre moderne verdenbilder er de kanskje ikke like rasjonelle, men gitt deres egne forutsetninger var det en stor fremgang og et uttrykk for en ny forståelse av verden – voldsmaktens utrolige betydning.