Dommedagshygge

“Det er ofte vanskeligere” hevder den slovenske rockestjernefilosofen Slavoj Zizek, “å forestille seg slutten på kapitalismen, enn det er å se for seg verdens ende.” 

Dette sier han som en sann marxist, en som faktisk lever i troen på at et bedre samfunn er mulig med kapitalismens ruin og fellesskapets sanne fordeling av goder som endemål. Altså ikke en pessimist i det hele tatt. 

Allikevel er det noe deprimerende med utsagnet hans. 

For hans kjente sitat er både et slag for kommunismen (selv om han i sannhet er veldig forsiktig ved å erkjenne kommunismens synder) og samstundes en kritikk av våre tids dommedagsprofeter. 

For det interessante er at verden alltid har gått under. 

I de eldgamle gammeltestamentlige profetenes tid fikk man inntrykket av at den neste store prøven fra Gud snart kom til å komme i form av ildregn fra himmelen eller pest fra marken. I hinduismens urgamle brahmintradisjon, går verden i sykluser på flere milliarder av år. Mayaene spådde som kjent for hundrevis av år siden at verdens undergang med en uhyrlig nøyaktighet, skulle finne sted i desember 2012. Da dette ikke skjedde, var det mange som ble svært skuffet da flere kjennere forsiktig etterstrebet å forklare at det mayaene mente, var at en sivilisasjon skulle fornyes eller endres, og ikke nødvendigvis gå under i et spektakulært dommedagsscenario. 

Endring er ikke så morsomt som undergang. 

Vi i Vesten er vant til å tenke på at undergangen er vel, en undergang: Endelig, end of the line, fini! Etter dette, herved intet.

Litt som at mange av oss er programforpliktet til å se på døden som en mørk, eller i hvert fall svært grå slutt på det tidvis fargesprakende som gikk forut (livet) så er vi også trent opp til å tenke på historien som noe som stiger ut av forhistorien, utvikler seg med teknologi, politikk, fremskritt og vitenskap, og så sakte men sikkert forsures, forråtnes, og dernest kollapser. Men dette er bare én av mange historier vi mennesker kan spinne om vår endelige skjebne. 

Tidvis tenker jeg på hvordan det var å leve under, med og gjennom Andre verdenskrig. Hvordan var det å være jøde i en av utrydningsleirene? Å komme seg gjennom det, og det med håp! Hvordan er det i det hele tatt mulig, tenkelig? Hvordan kan kapitalismen overvinnes, og det konsumeristiske mørket vike? Victor Frankl, skrev i etterkant av holocaust, som han selv overlevde, at mennesket ikke kan overleve uten mening. 

Fredag er i hvert fall for meg meningsfull, og selv om den markerer enden på arbeidsuken, utgjør den også overgangen til en ny, forjettet høytid, nemlig helgen. 

Jeg har alltid tenkt at det er noe dypt hyggelig med ideen om dommedag. Som om vi alle samles rundt noe, og ser opp fra våre nettbrett og sosiale medier, noe større enn oss selv. Et gigantisk monster, zombier, utenomjordiske styrker, vampyrer i blant oss, superhelter som er blitt psykotiske, eller iskalde, glovarme naturkatastrofer. Sexen blir alltid hetere, vennskapene alltid varmere, handlingene ekstra betydningsfulle med overlevelsen å kjempe for. 

For hvis vi overlever, kan det alltids bli helg.

God fredag!