Plastikkpose-egg

Jeg ser med blå øyne mot blått hav. Jeg ser ikke havet, men skyene som glir gjennom bølgene. Jeg ser bare speilingene av verden, men ikke meg selv. Jeg ser ikke meg selv i grensene. Jeg forbryter meg. Grensene som beskrivelser som definerer meg, avgrenser behov. Grenser som tegner huden min. Som sminker frem det jeg trenger, og som gjør at organene ikke blir fryst bort, at posen får et innhold, noe å bære. Noe rommende. Noe jeg kan beholde på, og beskytte. Men havets grenser er bølgende, og hvilken som helst hånd kan trenge igjennom overflaten, gripe ned, forsyne seg. Jeg har ingen beskyttelse og overflaten min er blank og pusset, og hver følelse speiler seg på huden min, glitrer som diamantene som dekorerer blågrønne bølger. Jeg hoverer over havet som en sky eller en skygge, jeg vet ikke om jeg er en speiling eller selve tingen, om bevegelsen kommer fra noe på utsiden eller om den vrir og vender seg fra noe som ligger under, jeg klarer ikke å definere noe, og ingen etter det, og derfor forsvinner jeg i bølgene, som skyene spiser bildet av. Jeg glir over og under, som om hudens overflate ikke har en fast linje, men hele tiden flytter seg. Tar innover, dytter ut. En membraniøs hinne, som svelger verden, som spyttet den ut. En porøs og silkeaktig hinne, som filtrerer ut, lukker inn.