KNULL MEG, KING KONG

Three things were made to fit in the palm of your hand: a gun, a bottle, and a dick. —Virginie Despentes, Baise-moi

Det er ikke bare en gønner, en flaske og en pikk som har plass i hånda mi – akkurat nå er alle tre objekter byttet ut med fransk litteraturs enfant terrible, Virginie Despentes King Kong-teori. Når sant skal sies er boka opprinnelig eldgammel (16 år!), men først nå er den oversatt til norsk. Jeg kunne ha lest den på engelsk, men lista over bøker jeg burde ha lest blir bare lengre, og tiden knappere (det er en løgn, sånn egentlig, men vi fortsetter å overbevise oss om dette), og når den nå endelig stod og gliste, siklet og peste mot meg gjennom vindusruten på bokhandelen, ble jeg nok en gang minnet på herlighetens eksistens.

«Som dame er jeg mer King Kong enn Kate Moss. (…) Jeg snakker i kraft av å være en kvinne som alltid er for mye av det hun er, for aggressiv, for høylytt, for tjukk, for brutal, for rufsete, alltid for mandig, får jeg høre. Men det er nettopp de maskuline egenskapene mine som gjør meg til noe annet enn bare enda et sosialt kasus. Alt jeg elsker ved livet mitt, alt som har redda meg, kan jeg takke maskuliniteten min for.»

Og fytti helvete som den svinger. Despentes nekter å innta plassen i skyggen, hun gneldrer og knurrer og sparker i alle retninger. Jeg møter meg selv så mange ganger i døra (det vil si: jeg blir sett og konfrontert på brutalt vis i enkelte passasjer) at en murstein midt i planeten hadde vært mer effektivt: hardt og brutalt, ferdig med det. Jeg kjenner det boble i meg, jeg vil marsjere nedover gatene med King Kong tatovert i panna og et jernrør i neven, nynnende på en urovekkende låt om hvor skitten jeg er.

«Vi må tone ned vår egen styrke, for styrke verdsettes aldri hos en kvinne. ‘Kompetent kvinne’ betyr fortsatt ‘maskulin kvinne’».

Virginie Despentes er oppvokst i punken, hun er en uredd rabulist, forfatter, musikkanmelder, filmskaper, regissør – og stolt, pensjonert prostituert. Debutboken Baise-moi (Knull meg) ble også en film som skapte stor debatt i Frankrike da den kom, og ble senere forbudt. Ikke på grunn av det pornografiske og voldelige innholdet, men fordi kvinnesynet var så provoserende; det var kvinner som stod bak og det var kvinner som hadde hovedrollene – og ikke nok med det, de kvinnelige hovedrollene hadde et mer tradisjonelt mannlig forhold til sex og vold enn det man skulle forvente.

«Jeg skriver som en av de stygge, for de stygge, de gamle, traktorlesbene, de frigide, de underpulte, de upulbare, de hysteriske, de gærne, alle de som er utestengt fra det store markedet for digge damer. Og jeg starter der for at alt skal være helt klart: Jeg unnskylder meg ikke for noe, jeg klager ikke. Jeg ville ikke bytta plass med noen, for det å være Virginie Despentes virker mer interessant å drive med enn noe som helst annet.»

Slik åpner essaysamlingen (eller et manifest for vår tid, om du vil) King Kong teori. Det er klart noe kan virke utdatert, ettersom boka ble skrevet før Me too-bevegelsen (blant annet), men jeg har ikke rukket å komme så langt enda, så hittil er den kun så sitatvennlig at blyanten må kvesses hvert tiende minutt.

«Menn slår gjerne hardt ned på sosial urett og rasisme, men er overbærende og forståelsesfulle når det dreier seg om mannssjåvinisme. Mange av dem føler behov for å forklare at den feministiske kampen er underordna, en hobby for de rike, at den verken er relevant eller akutt. Men man må enten være fullstendig idiot eller falsk som faen for å mene at én type undertrykking er helt uakseptabel, mens en annen er rein poesi.»

Joda, noen vil hevde Despentes er rasende, men hun er også raus (og morsom).

«Hvis de hadde hatt et valg, ville de ikke prostituert seg. For noe svada… som om hudpleieren fra Yves Rocher drives av et reint skjønnhetskall når hun smører på voks og klemmer ut svarte prikker. De fleste som jobber ville latt være om de hadde kunnet, kom igjen!»

King Kong-teori tar opp voldtekt (veldig interessant kapittel med tittel: Det er ikke voldtekt når dama er et ludder), prostitusjon, porno og samfunnets pålagte tvangstrøye for begge kjønn (og alle som måtte føle seg utenfor). Hva er det egentlig som kreves for å være «et ekte mannfolk»? Undertrykke følelser, fortie egen følsomhet. Ikke kunne be om hjelp. Være modig, selv om man ikke har lyst til det. Være avskåret fra feminine sider ved seg selv på samme måte som kvinner må gi avkall på sin maskulinitet, ikke fordi en bestemt situasjon eller disposisjon krever det, men fordi den kollektive kroppen krever det. For at kvinner fortsatt skal føde barn som kan sendes i krigen, og menn fortsatt skal godta å bli drept for å ivareta interessene til et par-tre kortsynte idioter.

«Jeg foretrekker dem som ikke får det til, av den gode og enkle grunn at jeg ikke får det spesielt bra til selv. Og fordi det generelt er mer humor og oppfinnsomhet å spore på vår side. Når du ikke har det som skal til for å gå rundt og og strutte av selvtillit, blir du gjerne mer kreativ.»

Jeg velger å gi meg før dette blir en bokanmeldelse jeg overhodet ikke har belegg for å skrive, og avslutter på Despentes’ vis:

«Hvem blir rævkjørt, du eller jeg?»

God rævkjørt onsdag!