Små forskjeller og en Kat

Jeg har lest noen klassiske norske bøker i det siste. Fordi jeg tar et fag hvor jeg må, ikke fordi jeg skal skryte av å ha lest dem (jeg gjør det også). Men jeg skal innrømme at mange av dem har vært jævlig gode, selv om de mangler romskip og sverd.

Det aller beste med gammel litteratur på norsk er språket. Ord som ble skrevet annerledes og høres gøy ut hvis man prøver å lese dem slik de høres ut i hjernen. Favoritten min er ‘kat’ for ‘katt’. Typ «Hendes lille Kat strøg hen mot Sofabeenet og hveltet så en Kasse med Omtrentligheter hendes Phar dog havde kjøpt i forbindelse med det Bryllup der skulle stå i Storstuen når det neste gang blev Thorsdaag». Veldig gøy.

Jeg ser for meg forskjellen på en katt og en kat omtrent sånn her:

Ellers er lit.vit. fylt av en viss kategori unge menn av typen som kler seg som om femtitallet aldri tok slutt. En gjeng såpass ensartede gutter at man skulle tro de raskt ville finne sammen. Men dessverre, de er Intellektuelle™ . Dermed rammes de av den fantastiske sykdommen vi kjenner som «narcissism of small differences».

Altså, de har så mye til felles at de har et behov for å hevde seg mot hverandre med de små forskjellene de finner. «Ah, De liker denne versjonen av Pan, gjør De? Hah, den er intet sammenlignet med originaltrykket fra 1894 – forlaget har fjernet en hel setning om en Kat!» (ja, dette er akkurat sånn de snakker – de uttaler sågar kursiven).

Dette er forøvrig et symptom som preger store deler av samfunnet. Mennesker som har noe til felles, det være seg musikk, politikk eller personlighet, har ofte et stort behov for å overgå hverandre. «Jasså, du har en Amalie Skram-t-skjorte? Nevn fem Kater du har klappet på.» Gatekeeping og behovet for å føle seg unik står i veien for samholdet.

Sånn har det alltid vært, skal jeg tro de klassikerne. De unge studentene, elskerne og landstrykerne som fyller sidene i norsk litteraturhistorie kommer sjelden overens med sine jevnaldrende. De er heller konkurrenter, fiender til det motsatte er bevist. «Så, biskop Storengreen, jeeg forstaar De har en Kat? Ha, ha! Deres pelsdott skulle aldrig kunde maale sig mod min Kat, den er dog saa schoen og blanch i Haarerne.» Trist opplegg.

Om noe har de gamle bøkene lært meg at selv om mye har endret seg, er det en del som består. Som komponist John Cage sa: «I can’t understand why people are frightened of new ideas. I’m frightened of the old ones.» Eller noe i den mollen. Men heldigvis har vi fremdeles Kater.