“Men du er vel ikke ukrainer? Så hvorfor … ?”

Jeg vet nær sagt ingenting om Ukraina. Da er det ugreit å plutselig stå som medansvarlig for en akademisk utgreiing av landets nyere historie. Problemet er at de som faktisk vet hva de driver med enten er opptatt, på flukt, eller sitter fast i et land som ble invadert for en uke siden. Så da var det meg, da, stotrende på kontoret til denne britiske professoren som akkurat har spurt hvorfor jeg driver og arrangerer.

Det er ikke det at han trekker kompetansen min i tvil. Riktignok har jeg ingen, men det vet ikke han ennå. Neida. Det mannen egentlig spør om, er hvorfor jeg bryr meg.

Kanskje det er urettferdig å si. Jeg vet jo ikke hva han tenkte, professoren, og han takket ja da jeg spurte ham om å stille opp på foredrag. Likevel. Er det ikke noe uhyggelig med spørsmålet? Uansett hvem du er kan du ikke bare vifte vekk en angrepskrig, et brudd på de internasjonale normene som (ja, med store, med enorme hull og mangler, men) har gjeldt siden siste verdenskrig. Europa endrer seg. Tyskland øker krigsbudsjettet og Sverige sender våpen. Mer enn det: Det er krig.

Hvorfor bryr jeg meg? I skrivende stund prøver jeg å finne noen ord som kan tjene til å svare en kollega, en som underviser i historie i Ukraina. «Vet noen om en god måte å nedtegne egne opplevelser på?», spurte han, studentene får ikke skrevet bacheloroppgave, men kanskje kan de gjøre noe annet. En annen kollega tipset meg om et prosjekt i Lviv, jeg videresendte, og den ukrainske amanuensisen skrev tilbake «Thank you! No pasaran.»

Hva svarer man på det? “Ingen årsak, håper det blir en trivelig natt i bomberommet”?

Mine polske venner skriver på Facebook: “Ikke mer mat nå, det vi trenger er deodorant, bind og tamponger.” (De skrev ikke bind og tamponger, her er det jeg som tolker det jeg tror er en galant omformulering via maskinoversettelse.) Har noen et hus i Wien? Nå lønner det seg å dra til Slovakia, køene er kortere der. Har kanskje et sted, moren lurer på hvor gamle barna er?

På sidelinjen står jeg og arrangerer foredragsserie etter beste evne. Heldigvis har man kolleger. Heldigvis har vi flinke, effektive folk som skriver epost i racerfart og skjærer gjennom hindringer. På kort sikt hjelper det ikke ukrainerne at vi snakker om deres historie. På lengre sikt har Putin nå vist med mer enn ønskelig tydelighet at historie er viktig. Han mener Ukraina hører Russland til, historisk sett.

Derfor, herr professor.