Kvinnekampen handler like mye om menn som om kvinner

Jeg tror ikke vi får det samfunnet vi ønsker oss hvis vi er for opphengt i «kampen». Kan vi feire nysgjerrige holdninger og verdien av ulikhet fremfor å kjempe i et “oss mot dem”-perspektiv?

Jeg går rundt med en følelse av at vi lever i en ubalansert verden, dominert av maskuline kvaliteter og at kvinnekampen kjemper på overfladiske premisser. Jeg føler at verden faktisk er så ubalansert at de fleste av oss har glemt av hva det vil si å være et helt menneske. Vi har mistet kontakten med oss selv, med hverandre og med moder jord. Jeg tror dette bygger på en ubalanse mellom de maskuline og feminine delene av oss selv. 

Jeg støtter kvinnedagen for at kvinner skal slippe å assimilere kvaliteter i en kultur bygd av umodne menn. Jeg støtter kvinnedagen fordi jeg har lyst til å lære om balansen mellom feminine og maskuline kvaliteter – også i meg. Jeg støtter kvinnedagen fordi kvinner ikke skal trenge å kjempe for sin rettmessige plass, også på arbeidsplassen. 

Den siste måneden har jeg og mange andre menn byttet navn til Anne på Linkedin for å støtte #arnekampanjen. Utgangspunktet for den norske kampanjen er inspirert av NRK-serien Lykkeland som handler om hvordan vi i Norge på 70-tallet begynte å utnytte planeten for olje. Serien gir innblikk i hvordan det i denne epoken ble lagt til rette for utrolig mye av vår fantastiske utvikling her til lands, både når det gjelder økonomi, teknologi, HMS, arbeidskultur, velferd og fordeling av goder. I dramaserien møter vi hovedpersonen Anne som må lyve og bytte navn til Arne for å komme på jobbintervju – noe som lander henne en jobb i Oljedirektoratet. Vi får også se hvordan Anne blir hard og kald av å løpe i arbeidslivets hamsterhjul og utvikler en holdning der hun også undertrykker kvinner. Hun blir bevisstgjort på hvordan hun selv har assimilert en umoden kultur bygd av menn for å lykkes. 

Ifølge Equality Check (2017) er det flere toppledere i Norge som heter Arne enn det er kvinner blant de 100 best betalte. Dette er åpenbart en viktig utfordring, men, er den lave andelen kvinnelige toppledere problemet? Eller er det et symptom på problemet? Skal kvinner måtte kjempe seg opp og frem, med den samme ideologien og de samme lederkvalitetene som mennene brukte for å komme seg i posisjon? Skal vi la disse mennene definere spillereglene?

Jeg har valgt å engasjere meg fordi ubalansen mellom de maskuline og de feminine kvalitetene gjennomsyrer hele samfunnet, gjennom måten vi er på som mennesker, og spesielt i næringslivet. Den myke og feminine visdommen er totalt overkjørt av den harde maskuline konkurransen! Det åpenbare symbolet på dette er hvordan vi ødelegger for framtidige generasjoner fordi vi ikke klarer å ta inn over oss alvoret i å voldta vår egen planet. 

Jeg tror at problemet ligger i at vi har utviklet en degenerativ økonomi som er drevet frem av en kultur med “harde verdier”, der hamsterhjulet går så fort at vi ikke har overskudd til å legge merke til de dypere og mykere delene av oss. Vi er herdet – akkurat som Anne ble i Lykkeland.

I boken “Regenerative Leadership” fra beskrives et knippe årsaker til at vi ikke kommer oss ut av den degenerative økonomien. Problemstillingen ligger i et sett av grunnleggende ubalanser og eksistensielle separasjoner. De forhindrer oss fra å oppføre oss og handle som en enhetlig art. 

For å nå målet om en regenerativ økonomi må vi balansere det feminine og det maskuline i oss, og den høyre og den venstre hjernehalvdelen. At økonomien, mennesket og naturen er tre forskjellige ting er bare en illusjon som vi har bygd med våre analytiske sinn og reduksjonistiske metoder. Næringslivet i dag er bygget opp på disse grunnleggende separasjonene og har sementert et fundament for ukultur. Men jeg tror og håper at mennesket, naturen og økonomien en gang (snart) i fremtiden operer i enhetlig harmoni – slik at vi kan leve her lenge. 

Jeg har vokst opp med alenemor som forsørger. Jeg er enormt takknemlig fordi jeg synes hun har gjort en fantastisk jobb. Det har vært veldig tøft for meg å se hva hun har måttet ofre for å klare seg i en verden bygget opp av (harde) menn. Hun ble født på 60-tallet midt i mellom en storebror, en lillebror, en dominant far og emosjonelt fraværende og yrkesaktiv mor. Da er det umulig å ikke bli “herdet” for å bli akseptert. For å overleve i denne verden har hun måttet lukke hjertet sitt. Gjennom hele oppveksten min har moren min måttet slite med å skape seg gode og faste stillinger som anerkjenner hennes kompetanse. 

Jeg engasjerer meg for like muligheter. For et samfunn som legger til rette for kvinner. Det ligger dypt i verdiene mine å kjempe for en verden hvor kvinner og menn har lik verdsettelse og egenverdi, uten at noen må undertrykke deler av seg selv. Hvordan kan vi nå et samfunn bygget på disse verdiene? Hvordan kan vi skape rom for å la feminine verdier få utfolde seg, slik at de ikke må presse seg fram?

Jeg tror ikke vi får til utviklingen vi ønsker oss hvis vi er opphengt i «kampen». Hvis vi går inn i dette med en kampholdning tror jeg vi dytter fra oss flere enn vi mobiliserer. Går det an å reflektere over at diversitet kan være et bedre mål enn likestilling? Kan vi feire nysgjerrige holdninger og verdien av ulikhet fremfor å kjempe i et “oss mot dem”-perspektiv? Da går vi fra å se på problemet som menn – til å se på problemet som monokultur.

Må næringslivet være så hardt? Det åpner seg opp et enormt mulighetsrom om vi i fremtiden klarer å bygge et arbeidsliv med trygge rammer forankret i balansen mellom feminine og maskuline verdier. For meg innebærer det å kunne tilby et inkluderende arbeidsliv hvor arbeiderne føler seg “holdt”. Å bli holdt innebærer motet til å tørre å være ekte, sårbare og i kontakt med seg selv – også på jobb! For å åpne opp døren til dette mulighetsrommet er det viktig å etablere en dypere selvinnsikt. Jeg personlig ønsker for eksempel å lære mer om hvilke sider av meg som fortsatt er forankret i (ubevisste) umodne og maskuline verdier. 

Det er viktig å skape bevissthet rundt like muligheter og likeverd. Men er det enda nyttigere å skape bevissthet rundt polariteten mellom myke og harde verdier, mellom nysgjerrige og defensive holdninger – og hvordan de tjener oss?

Jeg vil være en del av et samfunn som gjør det attraktivt for en kvinne å kunne bli toppleder uten at ambisjonene hennes må gå på bekostning av livsvisdom, familieliv og indre modning. Jeg vil gjerne bli ledet av en kvinne i kontakt med sine sensitive sider. For hva er egentlig poenget med å bytte ut en mann med en kvinne hvis hun har de samme verdiene, beveger seg på samme måten, har undertrykt de samme traumene, tenker på den samme måten og går i de samme (ski)sporene som sin forgjenger?

For meg handler #Arnekampanjen om å mobilisere nysgjerrighet rundt hvordan vi kan utvikle oss som ledere og hvordan vi kan skape et tryggere rom for at de feminine kvalitetene (som bor i alle oss) skal tørre å utfolde seg. 

Snorre Paulsen er grunnlegger av Pinecone Leadership

Linkedin https://www.linkedin.com/in/snorrep/