Sartre på en søndag

Noe begynner for å slutte: eventyret lar seg ikke forlenge; det får først mening ved å dø. Jeg holder av hvert øyeblikk, av hele mitt hjerte: jeg vet det er enestående, uerstattelig – og likevel ville jeg ikke gjøre en bevegelse for å hindre det i å brytes ned.

Det finnes ikke gode fedre, det er regelen. Man bør ikke refse mennene for det, men heller selve institusjonen – farskapsbåndet; det er råttent. Å lage unger er greit nok! Men å ha dem, for en urimelighet! Om far hadde levd, ville han ha lagt seg oppå meg så lang han var og knust meg. Men hellet ville at han døde i ung alder.

Den dag idag er jeg forbauset over hvor lite jeg vet om ham. Imidlertid har han elsket, han har hatt lyst til å leve og har sett døden i øynene; det er nok til å gjøre ham til et fullstendig menneske.

Skolelæreren satte meg på en helt spesiell pult ved siden av kateteteret og tok personlig vare på meg i frikvarterene. Det virket helt rimelig for meg å bli satt i en slik særstilling; hva mine likemenn – «folkets sønner» – tenkte om det vet jeg ikke; jeg skulle tro de ga fint faen i det. Jeg ble i alle fall trett av deres bråk og syntes det var opphøyet å kjede meg sammen med Mr.Barrault mens de lekte i svingstang.

Men herregud hvor jeg elsket henne, og med hvilken fortvilet kjærlighet! Jeg elsker henne fremdeles; jeg har søkt etter henne, tapt henne, funnet henne igjen, holdt henne i armene mine og tapt henne igjen; hun er mitt Epos.

Ja, hva kan en republikaner gjøre som har den lykke å leve i en republikk? Det kan ikke bli stort annet enn å trille tomler eller undervise i gresk. Så var jeg kommet tilbake til utgangspunktet, og atter en gang hadde jeg følelsen av å kveles i denne konfliktløse verden hvor en forfatter med ideer ble arbeidsløs.

Å ha elsket, det er meget bedre enn å elske: når man står på avstand kan man dømme, trekke sammenligninger, reflektere.

Søndag: De hadde bare en dag til å få strøket ut furene, rynkene i øyevikene, de bitre drag ukens arbeid gir. En eneste dag. De merket minuttene renne mellom fingrene sine; ville de få tid til å samle nok ungdom til å gå løs igjen mandag klokken ni?