Oppvåkningen

Jeg har hatt en veldig merkelig uke. Det er vanskelig å forklare, men jeg har sett noe som ikke slipper tak med det første. Det er mulig jeg har gått fra vettet. Kanskje er det bare en fase. 

Akkurat nå sitter det en utspekulert bikkje og glor på meg. Denne, blant flere av sitt slag, har forfulgt meg hele uken. En heslig skapning, rund med korte bein, og store, invaderende øyne stikkende ut av skallen. Håret står til alle kanter, slevet renner fra munnviken, nedover haken, skjelver der et lite øyeblikk før den klissete massen treffer tallerkenen foran. Denne skapningen er grisk, stapper kjeften full av kake, slikker seg på fingrene og bjeffer til servitøren på kafeen: «Gi meg mer, din forpulte møkkahurpe!». Den stirrer på meg, jeg ser ned i avisen, later som ingenting. Jeg ser rundt meg, ingen reagerer. Alle sitter i hver sin boble, klynker, tigger, setter seg på bakbeina, uler så høyt at ingen egentlig hører noe som helst av det som blir sagt. 

Jo, den siste uken har vært litt rar, jeg må innrømme det. Den har vært rett frem ubehagelig, for å si det som det er. De er overalt, de puster meg i nakken, de minner meg på noe jeg har fortrengt. De penetrerer seg inn, borer hull i massene, plyndrer, de får – men gir aldri noe tilbake.

Jeg ser dem på butikken, jeg ser dem på kino, jeg ser dem i teatersalen, på trikken, i gata. Ta i går, for eksempel. En stor, hårete skapning fikk et merkelig anfall og bestemte seg for å jokke meg midt på leggen i køen på Narvesen. Forbaska knøl, tenkte jeg, og skjøt albuen min hardt inn i kjøterens solar plexus. Utmattende greier, det her, det er det ingen tvil om. Hva er det som foregår? 

Torsdag kveld vrengte faktisk magen min seg da jeg sto og minglet med en gjeng som bruste noe helt forjævlig med fjærene sine. Jeg ble nesten kvalt, jeg var helt usynlig, de trampet og knuffet, og brølte så høyt at det høyre øret mitt fortsatt suser. Jeg drakk sikkert ti øl, men den tunge rusen gjorde det bare verre. Jeg prøvde å håndtere dem på en ålreit måte, lokke og temme dem med litt godsaker, men det var ikke bra nok. Jeg var ikke tiltalende nok. De hakket rundt seg, kastet vekk det som ikke mettet deres behov, roterte hodene sine rundt og rundt, aldri øyekontakt, på konstant jakt etter et mer interessant bytte. «Takk for at du kom!» knurret den ene inn i øret mitt, og glemte helt at det faktisk var jeg som hadde invitert. 

Jeg håper dette går over snart, jeg hører nemlig ikke annet enn brøl og bjeffing, ser ikke annet enn skarpe klør og sleipe slanger som åler seg oppover og fremover og gaper over alt som står i deres vei. Det er ikke til å holde ut. 

Jeg lurer på om jeg har funnet forklaringen på dette uforklarlige: Jeg har ved et uhell dukket opp til overflaten for å snappe etter litt luft fra en ellers hektisk hverdag, og nå ser jeg altså den ubehagelig sannheten: Hårete, slimete, knurrende skapninger, i stedet for den sedvanlige naboen og kassadamen på nærbutikken. Det er ikke å anbefale. Jeg får vel krype ned i hullet mitt igjen, menge meg med de andre, ned i dragsuget der det rosenrøde livet suser forbi uten en eneste bekymring, og krysse fingrene for at alt blir, tja, normalt igjen. 

Hvis ikke jeg allerede har våknet.