Vi kan være alt og ingenting på en gang

Hvordan ville du beskrevet ditt psykologiske forsvar? Er det mykt, hardt? Er det tungt, florlett? Er det en kapsel, en boks, et skall? Er det en usynlig kappe, lange klør, eller tilspissede tenner? Er det et skjold over brystet, et par tunge sko? Hva beskytter du deg mot? Hva beskyttes av deg? I dagens rapsode har Ulrikke Falch skrevet en tekst om en psykologisk forsvarsmekanisme som kalles for «splitting». Splitting sørger for at personens oppfattelse av seg selv og andre deles opp i forenklede kategoriseringer basert på ”godt” eller ”ondt”.

Alle bruker splitting som en forsvarsmekanisme, vår evne til å tro på at det eksisterer balanse mellom godt og ondt i verden. At universet har en morsom måte å gi oss lærepenger på, at de som er gode og ærlige skal få det godt, og de som er slemme og uærlige får det akkurat sånn som de fortjener. 

Jeg sliter med å godta at menneskene jeg forholder meg til ikke kan defineres som bare gode eller onde. At menneskers personlighet beveger seg på mange parallelle spekter som igjen beveger seg mellom to ytterpunkter: maskulin og feminin, liten og stor, fornuftig og følelsesbasert. 

Ytterpunktene står helt klare for meg, det er alt i mellom som jeg sliter med å identifisere og godta. Vi kan være alt og ingenting på en gang, vi kan være usynlige og ekstroverte samtidig. Det skaper indre uro og forvirring når jeg ikke kan plassere noe eller noen, i en boks eller en annen. 

Et lite barn deler også opp verden i godt og ondt fordi det er vanskelig å forholde seg til nyansene. 

Jeg splitter for å opprettholde den rollen jeg spiller for å fungere (med andre ord, egoet mitt), eller for å unngå vonde følelser som angst, skam og skyldfølelse. 

Min oppfatning og vurdering av andre mennesker kan skifte i løpet av en samtale eller et møte. Jeg forstår det ikke mens det foregår, det er en automatikk som styrer meg, og som jeg stoler på slik man stoler på sin egen virkelighetsoppfatning. 

Det bare skjer, og skammen kommer senere, i evalueringen. Først når hjernen har nok emosjonelt overskudd, rom og tid til å utforske hva som egentlig skjedde de siste timene, klarer jeg å se hvor jeg reagerte med følelser og hvor jeg reagerte med fornuft. («Hva som skjedde de siste timene» er en forbedring sammenlignet med «hva som skjedde de siste 20 årene»). 

Min mistillit til verden og de metodene jeg bruker for å forsvare meg mot livets mange inntrykk og utfordringer, er farget av en en feil i systemet, en svikt i møtet mellom følelser og fornuft. For venninner som ikke holder avtaler er jo egentlig ikke onde, og jeg er ikke nødvendigvis ubrukelig og fortjener å dø, bare fordi jeg ikke rakk t-banen. I min splitting tar følelsene overhånd, og nesten uten å være klar over det har jeg svartmalt min nærmeste venninne til det verste mennesket på jorden, fordi jeg føler meg avvist. Som en slange som biter fra seg mot farer i mørket, og deretter oppdager at det som ble oppfattet som en trussel bare var ens egen lange hale. 

Det aller vanskeligste med splittingen, er å ikke kunne akseptere at jeg selv er på et spekter, at mitt vesen er en slags gjennomsiktig figur uten noe navn, hovedsakelig inkonsekvent og uforutsigbar. 

Jeg har en svak opplevelse av hvem jeg egentlig er og forsøker å tilpasse meg situasjoner og mennesker. Slik kan jeg operere noenlunde innenfor de sosiale kodene jeg ikke klarer å oppfatte, uten å anstrenge meg.

 Jeg bruker mye energi på å lese andres ansiktsuttrykk, stemmeleie, kroppsspråk og humør for å peile meg inn på en konkret rolle jeg kan spille, en rolle som også er en del av personligheten min, men som føles overanstrengt. 

Jeg leter etter den mytiske kjernen, den jeg egentlig alltid er og alltid har vært, og den som jeg kan stå stødig i når alt annet er kaotisk.