Ah du deilige krusedull

Klasserommet bader i gyllent ettermiddagslys. Stolene henger på rekke og rad på pultene. Jeg er 9 år, ukas ordenselev og beveger meg systematisk over gulvet med kost og brett når en eksplosjon finner sted. I meg. Følelsen av frihet går som et euforisk elektrosjokk gjennom kroppen. Hva har jeg gjort? Læreren oppdager det før meg. Han ser opp fra papirene, bikker blikket lynkjapt over brillene og ser skremt ned på meg. Plutselig hadde kosten tatt seg en liten dans, usystematisk, brutt linjene, rammene, de uskrevne, men allment aksepterte lovene for hvordan man beveger seg i et rom med en kost. Rommets logiske kostebaner hadde blitt grovt neglisjert, konseptet for effektiv økonomisk tidføring hadde blitt utfordret for alltid. Regler for orden måtte reetableres snarest.

Når en kosteutskeielse får grensene for tid og rom til å smuldre rett foran øynene på en jordnær førskolelærer, tenker han forståelig nok at det er mange langt mer vaklevorne konsepter som kan komme til å briste om dette barnet ikke føyer seg fortest mulig. Hva var det neste? Kom hun til å begynne å skrive utenfor linjene i kladdebøkene? Eller i snirkler så han måtte dreie sidene rundt og rundt for å lese fortellinger uten struktur, uten plott? Eller kanskje hun ikke engang ville underkaste seg språkets regler, heller finne opp sine egne ord, egne bokstaver, egne konsepter han ikke forsto. En norsklærers våte drøm eller verste mareritt? Han var ikke sikker, ikke sikker på noe mer enn at han ikke turte tenke på hva hun kunne finne på om hun fortsatte på denne måten.

Systemkollaps på alle fronter. Skolen, samfunnet, verden lå foran hennes små føtter, klare til å bli tråkket på. I denne vulgære, utagerende kostingen og den påfølgende skjelvende gleden hennes, var det en liten tråd hun nysgjerrig kom til å trekke i så strukturelle, økonomiske, politiske, sosiale strukturer kom til syne. Det var ingen tvil om at hun med samme nysgjerrige destruktive iver, kom til å trekke videre så system etter system kom til å rakne og legge seg som en flokete trådhaug ved føttene hennes. Rakne skulle mønstre vevd gjennom århundrer. Han hadde en moralsk plikt. Den aktet han å følge. Dermed skrittet han ned til meg, rev kosten ut av hendene mine og viste meg hvordan det skulle gjøres. Effektivt, kalkulert, med råtten kaffeånde pumpende ut av kjeften for hvert nye mekaniske tak han tok. Han smilte falskt og bredt for hver haug med skitt han feide inn på brettet jeg forvirret og skamfullt holdt rundt.

Siden da, eller mest sannsynlig fra lenge før dette, har jeg kjempet mot min kaotiske natur på lik linje med de fleste. Nå lengter jeg tilbake det intuitive, ekspressive, kraftfulle. La meg bli en krusedull så jeg kan lære å leve på nytt. Slik en krusedull er velkommen over en setning man angrer på, er krusedullen herved invitert over mine inngrodde strukturer. Jeg ønsker meg en krusedull med fart i svingene, osende av vitalitet og energi, med noen forsiktige, sårbare snirkler for å få hele spennvidden. Jeg tror på det brede spekterets mange falsetter og så kan du komme på besøk og lure på hva som er opp og ned og start og slutt. Da skal jeg fortelle deg hvorfor jeg tar avstand fra et dualistisk verdensbilde og hvordan krusedullens filosofi åpner for en verdensforståelse som rommer universets kompleksitet, både det vi forstår og det vi ikke forstår, og som dessuten anerkjenner at alt henger sammen i en og samme enorme kreasjon. Hvor mye kompleksitet kan du romme i ditt verdensbilde? Hvor mange bokser, kategorier må du forkaste før du innser at verden er for dynamisk og vedvarende ekspanderende for menneskets bevissthets skjøre hyllesystem?

La hyllene knekke mens jeg geleider jeg deg inn i krusedullen! Så kan vi ligge henslengt på hver vår draperte bue, drikke druenektar og diskutere idéer. Her finnes en bue for en hver, i min krusedull finnes mange rom og mange veier til Rom uten at noe er definert som et sentrum i krusedullen, her er hver del like viktig, flat struktur om du vil, antikapitalist javisst. Idéene vi diskuterer, kan vi drøfte utifra krusedullens anatomi: Forbi det kontrollerte, uforutsigbart omslynget, der linjene krysser seg selv på de mest uventede steder. En slik samtale er frigjort fra standardsamtalenes utvaskede dogmer og krysser spor fra nye hold slik at vi åpner uoppdagede dører. Dermed kan vi entre rom ingen har vært i før med løsninger og forløsninger på egne og verdens problemer som ingen har vært i nærheten av før. Det er krusedullens magi. Det er krusedullens strategi.

Kruseduller er ærlige. De streber ikke etter å avbilde en virkelighet eller en perfekt uoppnåelig geometrisk form som så i sin tur vurderes bevisst eller ubevisst opp mot idealformen eller en eller annen virkelighet. I kraft av å «bare» være en krusedull, slipper den å måles opp mot noe annet. En krusedull bare ér. Et sånt free-pass vil jeg gjerne ha. Fullkomment kaos, ingen streben, bare være og det er godt nok.

Sett at jeg fikk være en krusedull. Da skulle ingen spikre meg opp mot noe som helst ideal. Da skulle jeg møysommelig fjernet spikerne andre og jeg har hamret inn i kroppen min, og latt blodet strømme fra sårene og vasket skammen av meg, og blitt som et barn i verden igjen. Barn kan å danse, leke, le, synge, skrike, gråte, rase, riste, skape. Deretter får barnet voksen kropp og ovennevnte aktiviteter blir regulert til spesielle rom til spesielle tider. Jeg utfordrer deg til å danse skrikende nedover gata, på skolen, i jobben. Med det skal du få kjenne hvordan skammens krympede kondomdress presser på fra alle kanter og hvordan urskriket er svelget så langt ned i systemet at du må til gastroskopisk undersøkelse for å finne det igjen. Ikke tro at jeg har sluppet fri. Jeg måler mitt ansikts skjevheter mot arkitekturens rette linjer og føler meg feil. Jeg måler min sjels krumbøyde linjer mot samfunnets idealer og føler meg feil. Måler min dags mange avstikkere og omveier mot effektivitetsidealet og føler meg feil.

Kanskje er det krusedullen som ligger nærmest vår natur. Vi starter vår kunsteriske karriere med en krusedull på et ark og avslutter den når vi får det for oss at vi ikke kan tegne, ikke er flinke eller noe i den mollen. Du sier du ikke kan tegne. Men du kan tegne krusedull. Du sier du ikke kan danse. Men du kan danse krusedull. Du sier du ikke kan _______, men du kan _______ krusedull. Slik åpnes mulighetene. Slik faller hierarkiene. Slik brytes mønstre. Når jeg vender meg innover, når jeg vender meg utover, er det akkurat det som trengs.

Det vil nok aldri komme en tid uten kriser. Rundt meg, i meg brenner verden, voldtas det, myrdes det, lyves det, slaves det. Når jeg samtidig tror på å strebe etter en form for indre ro og stillhet, har jeg to valg: Å stenge verden ute, lukke øynene, bygge barrikader mellom meg og mitt og resten av verden eller å omfavne kompleksiteten, verden og det mennkvinnemenneskelige, rense øyne og ører igjen og igjen, og likevel finne en indre ro og stillhet i all støyen. Forslag nr. 1 er en illusjon (jeg er jo verden, verden er meg for meg). Om du ikke er med på den påstanden, la meg foreslå at verden og jeg er uløselig forbundet og dermed vil barrikadene konstant briste og jeg vil fanges i et evig Sisyfos-arbeid av restaurering og konstruksjon. Dermed står jeg igjen med forslag nr. 2: En ekstremt vanskelig oppgave der jeg ser det å elske krusedullen som en god begynnelse.

Illustrasjon av Solveig Ylva Dagsdottir.