Urfuglens siste sang

En klokkeklar kvitring stiger opp over det tåkekledde, bebregnede landskapet. Dagens første, gulskimrende stråler skinner blekt ned mellom greinene på de store nåletrærne. Store, brunbarkede dyr basker nede i lia. 

Den bløte kvitringen stopper et øyeblikk opp, før den fortsetter på den andre siden av vannet. De brunbarkede ser opp fra deres gjørmete drøvtygging. Hvordan flyttet kvitringen seg over ditt? 

Kråka, som kvitringens opphavsfugl var, sprader fornøyd videre på sin stilk. Den hopper videre, flaksende, baksende, men på sitt vis elegant, ned fra stilken, og vågalt ned på bakken der en saftig ormete slange hadde åpenbaret sitt hvite hode. Med ett hakk fra de sylskarpe, knøttsmå tennene, er ormens hodet separert fra kroppen, og kråka kan sluke den hel. 

Plutselig blir kråka grepet av frykt. Den er ikke den eneste jegeren i disse traktene. De brunbarkede snøfter, romsterer og ser urolig opp fra drøvtyggingen. Kråka ser til sin betryggelse at de fortsetter med drøvtyggingen. Men der! En svart skygge stiger opp fra bregnene, den hiver seg i retning kråka, som fortvilet flakser med vingene, den letter, svever noen meter, før den lander igjen. “Forbasket! Jeg skulle ha vært høyere oppe.” tenker kråka. De lynraske føttene som med sine tre tær minner om kråkas egne, danner auditive spor i fuglens sinn, før de sylskarpe tennene – større en kråkas egne – griper etter kråkas hale. Ingen napp! “Hahaha! krakser kråka. Du fikk meg ikke denne gang heller, fetter”. Men den lange armen på fetteren, klapser hardt inn i ryggen på kråka. Voldsomt skarp smerte akkompagnerer de tre klørne, i det fuglen flakser seg gjennom den hvitglødende smerten, og over neste kratt. 

“Frihet! Liv!” tenker kråka, i det den svever ned på den andre siden av krattet der det åpenbarer seg en loddrett klippe som går rett ned til en vannkant. Den høyre vingen har sluttet å fungere. Kråka ser korallrevet i dets forkalkede hvitøye, i det det smadrer hodet mot en obsternasig utstikkende kant, og stuper ned i mudderet ved vannkanten. Et siste, bløtt skrik kommer ut av nebbet, før fuglen trekker sitt siste sukk. 

Sedimenter; meget fin sand som kommer fra flere lag, skulle, ved hjelp av kalken til de nærliggende korallrev, sakte men å så sikkert, dekke kråkas kropp. I muskelkrampene som fulgte med fuglens tidlige bortgang, kom den til å krumme ryggen bakover, elegant men smertefullt, som en hansvane i brunst. Dernest skulle den forstenes.

En evig ung prins, fanget i kalkstein. 150 millioner år senere, til forhistorisk eufori, skulle noen tyske gruvearbeider finne den i 1860-tallets Bavaria, i Solnhofen sandsten. «Ah, en liten rovdinosaur!» tenkte den første paleontologen som undersøkte fossilet.

Her har vi de små tennene, de lange klørne på tuppen av tre fingre, og ikke minst en lang hale for balanse. Men det var noe rart her, noe nesten usynlig og usannsynlig i bakgrunnen av sandstenens skygger. Fjær. Fuglefjær. Som med 2000-tallets metoder skulle vise seg å være kullsvarte som blankpolert obsidian, akkurat som en moderne kråke.

Arkeopteryx, skulle urfuglen hete. Som på latinsk simpelthen betyr «urfugl». Den første, stenfrosne fuglen, fuglen som verken er dinosaur eller moderne fugl, men noe midt i mellom, svevde en gang på Juratidens veldige bregnesletter, men gjorde den det med visshet om at dens fettere og kusiner i dinosaurverdenen skulle dø ut, og dens fjerne sønner og døtre erobre luftrommet? Det er uvisst, men på denne vårlige morgenen i dinosaurenes høytid, bar fortidskråka vitne om en tid der fjær skulle ta over for skjell, og dette, kan man trygt si, skulle komme til å bli skjellsettende for de lydspor som markerer våren til noen nakne aper i en radikalt annent tid.