GRIN, DITT SVAKE MEHE

Oftest sagt om gråt: feminint, egoistisk og melodramatisk. 

Blant en gruppe med hver sin øl i neven, gauler den ene til den andre: – Å grine er svakt! Jeg griner aldri. Sint, trist, ja, det kan jeg være, men om jeg gråter? Ikke faen! 

Den fremoverlente fyren spytter ut ordene så det fråder av munnen på ham, og det er ikke lite gjennomtenkt. Han er klar til å fyre opp alle plugger, og vet han kommer til å få reaksjoner: kvessede klør, knurring – og kanskje, hvis han er riktig så heldig: en skvett tårer. Han fortsetter å spytte ut bastante påstander mens han slurper i seg ølen, raper og slår seg på brystet til stor frustrasjon for resten av forsamlingen – kanskje spesielt den kvinnelige andelen som oftest lar den våte kanon fyre av i tide og utide.

Hvordan ville et spedbarn reagert i denne situasjonen? Trolig ville den lille deigklumpen begynt å grine. Det er tross alt den eneste måten et barn klarer å kommunisere på i de tidligste årene. Det er frustrerende, for et barns tårer kan bety alt: sinne, glede, sorg – et bredt spekter av følelser samles, sorteres, og spys ut i den samme, hjerteskjærende gråten.  Kanskje det er derfor jeg ikke kjenner en umiddelbar trang til å trøste et barn som griner? Hva vet vel jeg om den lille slimålen vil ha en klem, har sett noe helt nytt, eller bare er forbanna og aller helst vil spy ut galle i det stygge, voksne trynet som stirrer på det med medlidende øyne?

Hvorfor skriker tårer umiddelbart medlidenhet, slik en gråtekone er leid inn for å sette stemningen i en begravelse?

Det er enkelt å si at det å gråte viser tegn på svakhet, problemet er bare at det blir litt for enkelt. Heller enn å se på tårer som en forutbestemt positiv ting, eller en negativ og skammelig reaksjon, kan det være en fordel å se forbi tårene for å oppdage de små og store mønstrene de skaper og avslører. 

Ved å ta en nærmere titt på tårene, og det som utløser dem, kan vi faktisk bli litt klokere på oss selv, og verden rundt. Gråt er et sosialt signal, og vi oppfatter det ulikt. Tårene formes av kultur, identitet og sosial posisjon, forteller Heather Cristle, forfatter av The Crying Book. 

Ikke bare har vi én type tåre, vi har tre: basale (den grunnleggende funksjonen: å væte øynene, holde vekk rusk og støv), refleks (når du kutter en løk), og de følelsesmessige tårene. Sistnevnte inneholder hormoner, og er tyngre og tykkere, som gjør at de faller saktere. Jo lenger tid de bruker på å falle ned, jo større sjanse er det for at noen skal oppdage dem. Det er dette som er interessant: tårer forteller oss noe, de er mektige, og tolkes ulikt, ut i fra hvem og hvor du er.

Ta for eksempel en hendelse som inntraff for to år siden, der en 7 år gammel afroamerikansk gutt blir satt i håndjern for å ha begynt å gråte og skrike etter å ha blitt mobbet i timen, og nektet å gå til rektor for sin “utagerende oppførsel”. Samme år, under en rettssak, begynner en hvit politikvinne å gråte idet hun innrømmer å ha drept en afroamerikansk mann, og like etter gir dommeren henne en klem. 

Tårer kan skape et emosjonelt bånd, eller avsmak og splittelse. Tårer kan være uforklarlige, komme når du minst venter det. Tårer har makten å avsløre – og hva de avslører, er det som åpner opp for en ny innsikt. Kan vi oppnå en bredere forståelse – eller bli lurt –  i møte med en annen persons gråt?