Er han i takboksen?

En gul båt lå fortøyd på siden av fergekaia. Det var noen som fant han på formiddagen. Den lokale legen suste forbi meg i en grå volvo SUV, der jeg stod betenkt langs en av de få asfalterte arteriene i bygda. En gul umarkert ambulanse og en grå Toyota stasjonsvogn med takboks passerte mot havna litt senere. Den ironiske distansen i meg tenkte at gutten kanskje lå oppi boksen. Var det i fjæra han fløt opp? Eller hang han fra en takbjelke i et naust? Skudd? “Er jeg lite kreativ?”, tenkte jeg mens kortesjen gled forbi. Bilene stoppet ved fergekaia. Praten gikk tregt og lavt blant de få innbyggerne som passerte hverandre i dag. 

Fotball-EM er ikke innstilt og drikkfeldige fans vil fløyte og hoie ved barstolene sine i kveld også. Håper Danmark vinner. Lurer på om jeg skal sette penger på det, en hundrings kanskje, det merker jeg ikke.


Jeg trodde Christian Eriksen døde på banen den kvelden. Dagen før hadde jeg vunnet 1500 kroner på Italia. I dag var det hjertestans. Lurer på hva oddsen var for det. Ølen smakte ekstra godt når den var betalt med premiepenger. Isbjørnen krevde å nytes en kveld hvor livets skjørhet ble kringkastet som den største selvfølgelighet. 29-åringen overlevde. NRK fikk mange klager for UEFAS produksjon og nærgående vinkler. Selv synes jeg det var en fin påminnelse.

Jeg forlot puben rundt klokken ett. Men jeg kunne ikke gå å legge meg; jeg måtte fiske. Den natten blåste det opp til storm i kastene. Jeg skrek mot elementene og svarte bølger slo opp rundt meg som om havet prøvde å svelge øya. “Svar meg da”, ropte jeg med motvind i svelget. Hadde jeg levd nok i dag? Bølgene fortsatte å kræsje inn i bergmassene med kosmisk likegyldighet. Det var ingen fisk som bet. 

Kanskje jeg ligger og dupper i fjæra akkurat nå. Kanskje den slappe kroppen min blir dratt frem og tilbake over svaberget av kaldt tidevann. Oppskrapet av rur som ost mot en rasp. Kanskje min virkelighet utspiller seg som en forventning inni et hode som forlengst er avskrudd. Bare at på veien mot total mørke mistet fornuften grep om tidsperspektivet, og i en eviglang forventing er jeg fanget. Alt er dine siste minner forøvrig… Kanskje jeg skled på svaberget i kamp mot vind og regn den i natta. Slo hodet mot den finslipte steinen og rullet ned i det glupske frådende dypet. “Det får bli dagens siste tanke” hvisket jeg til meg selv før jeg lukket øynene.