Personer fra Porlock

Et av de store poetiske mesterverkene fra den engelske romantikken ble aldri fullført. Samuel Taylor Coleridge skrev aldri mer enn 55 linjer på diktet Kubla Khan.

Diktet kom til verden som følge av en drøm. Eller var det en opiumsrus? Vi kan ikke være helt sikre. Det vi derimot vet er at Coleridge lå i en døs da diktet kom til ham – eller som han selv skrev senere: ‘idet han våknet hadde han et distinkt minne av hele diktet’. Poeten tok frem penn, papir og blekk og satte ivrig til verks, men han kom aldri lenger enn til linje 55, for i det øyeblikket kom det dessverre en person fra den lille nabobyen Porlock og holdt ham opptatt i en time.

Etter gjesten hadde dratt, vendte Coleridge tilbake til skrivebordet – men der oppdaget han til sin forskrekkelse at han hadde glemt hele diktet. Han hadde fortsatt et vagt minne av diktets formål og et par uskrevne metaforer, men resten var borte vekk – ‘forsvunnet som bildene på en elveoverflate hvori en stein har blitt kastet’, som han selv skulle beskrive det.

Poeten hadde fått en åpenbaring og poeten hadde mistet den. Alt takket være en person fra Porlock.

Hvem var denne personen? Coleridge gir oss intet hint om identiteten, ikke et pronomen en gang, annet enn en hvor personen kom gående fra. Kunne han ikke vist dem døren? Latt poesien vinne over høfligheten for en gangs skyld? Gjemt seg inne i huset og late som alt var tomt? Mange kommentatorer har senere påstått at personen fra Porlock aldri banket på Coleridges dør – at det antagelig bare var et påfunn fra poetens side.

Han skrev denne historien som en unnskyldning, en forklaring på hvorfor diktet var på snaue femtifem linjer og i en fragmentert fremstilling, og lot den være en introduksjon til diktet. Uansett om noen faktisk banket på Colerigdes dør i 1797 eller ikke, har en ‘person fra Porlock’ blitt et stående som et uttrykk for uvelkomne forstyrrelser, de små avbrytelsene som ved et uhell setter en stopper for den kreative prosessen.

————————————

Kanskje forventer du nå en elegant vending, hvor jeg snur denne anekdoten om til en vennlig advarsel om å sette telefonen i flymodus eller låse kontordøren. Men nei, jeg har kjedet meg gjennom for mange ‘poetiske åpenbaringer’ i det siste og savnet personer fra Porlock som intetanende banket på døren og forstyrret prosessen. Ikke alt behøver bli nedtegnet. Jeg gjør heller som Robert Graves og kommer med en bønn til alle personer fra Porlock der ute: I wish your burly fist on the front door / Had banged yet oftener in literature!

Vi er alle genier i drømmene våre, men sjeldent i våken tilstand.

PS. Sannheten er at jeg selv har fått besøk av personen fra Porlock. Jeg våknet opp fra en dagdrøm og så for meg et mesterverk: en diktsyklus som ga nøkkelen til alle mytologier, satt i tunge trokétakter og sonette-form; jeg skulle beskrive glitrende templer som reiser seg fra askelagte ruiner, et nytt kvad hele nasjonen kunne samle seg rundt, et opus som skulle gjøre navnet mitt udødelig!

Det var som med Coleridge, det skulle ikke bli slik. Min venn Gustav ringte forarget – jeg hadde glemt bursdagen hans igjen. Jeg sang bursdagssangen med hes røst og glemte mesterverket mitt.