En familiefortelling om døde hobbyer

Jeg vil aldri forstå hvorfor foreldrene mine valgte å satse på nettopp hverandre. Enda mindre forstår jeg hvordan de klarte å bruke 15 år av livet sitt under samme tak. De har simpelthen ingenting til felles, og det nekter jeg å tro at de noen gang har hatt. 

Men her om dagen slo det meg. Fellestrekket de deler er ikke interesser, men interessen for interesser. Shamener? La meg male et bilde. 

For pappa begynte det i det små. Da jeg og søsteren min var barn var hans store kjærlighet i livet (bortsett fra sine små engler, så klart) sykler. Det begynte med helt streite sykler uten motor og med to hjul. Men snart tok det seg opp: elsykler, sammenleggbare varianter og tjukke hjul kom på banen. Men det var ikke nok. Snart var han over på enhjulssykkel og imponerte barn i gata med balansens kunst. Hver gang en ny sykkel kom måtte en annen avgå med døden, dermed nådde han aldri “si opp jobben og bli sirkusartist på fulltid”-nivå før enhjulingen var byttet ut med en firehjuling og en artig liten postbil. 

Hobbyer på hjul holdt pappas tørste etter nye interesser i sjakk i i hvert fall et tiår før han måtte begynne å utvide repertoaret. Det startet så smått med krystaller han tilga mye mening. Selv fikk jeg en skinnpose med krystaller i gave, som både skulle beskytte og gi god karma. Det at jeg ikke lenger vet hvor den skinnpåsan er, kan forklare min ræva karma de siste årene. Men krystaller ble fort til Wiccabøker, tarotkort og et alter han tegnet til alle himmelretningene. Og la oss for all del ikke glemme påsken 2020, som i stor grad gikk med til å jakte trommestikker til hans nye meditasjonstromme i metall. 

Men lyden av meditasjonstrommen stilnet med hans døende flamme for det okkulte, og ble snart erstattet av jødedom. Ja, pappa hadde bestemt seg for å konvertere, og ønsket seg dermed jødiske kokebøker til jul og spøkte halvhjertet med at neste år ville maten være kosher. Det at du må lære deg hebraisk satte riktignok en stopper for det hele, og han gikk raskt over til modellfly, som han nå er gått så hardt inn i at han må ha et eget rom til alle flyene. Han snakker ikke om annet enn Facebookvennene han har fått fra “modellmiljøet”. 

På samme vis har mamma alltid vært på en lignende hobbybølge. Mitt første minne med hennes passerende hobbyer er da hun ble fullstendig bergtatt av healing. I tillegg til å få seg en fast healer med glovarme hender fikk hun en enorm fascinasjon for magneter formet som skosåler, som lå strødd i huset og noen ganger også under min hodepute “for god energi”. Men healingen måtte snart vike for den altoppslukende hobbyen porselensdukker. På et tidspunkt hadde vi en egen stue som kun huset alle disse dødens dukker, tatt rett ut av en skrekkfilm. 

Selv mamma var redd for de dukkene, og det forklarer hvordan hennes neste hobby heller ble batikkmønster og landet India. Hun sa opp jobben som lærer og begynte som butikkansatt på nyåpnede Indiska på Nordbysenteret. Dette resulterte i at det finnes mang et familiebilde av meg og søsteren min i indiske drakter. Det står seg ikke i 2022, men i 2005 var det det flotteste et hvitt barn fra Østfold kunne gå i. 

Siden den gang har mamma prøvd seg som golfer, politiker i flere partier (det har selvfølgelig pappa og, de er begge lokalpolitikere som har vært innom mangfoldige partier, men aldri samme til samme tid) og det siste nå er at hun lager kunst av søppel. 

Jeg ler godt når jeg tenker på hvordan mine foreldre kaster seg sultent og helhjertet over hver eneste hobby de kommer over, retningsløse men målbevisste, skråsikre hver eneste gang på at dette er det store. Men så glir tankene mine til egne krumspring: jeg har vært golfer, tennisspiller, musikalartist, danser og trommis, uten å bli LITT god på noe av det.  

Og la oss ikke glemme improkurset til 2000 kroner jeg aldri møtte opp på fordi jeg synes det var slitsomt at det var på mandager – eller franskkurset til 5000 kroner som jeg ditcha etter tre økter, også fordi det var på mandager (mandag ekke min dag ass). Men hver gang tror jeg jo virkelig at dette skal bli det som definerer selve personligheten min. Fader heller, jeg kjøpte meg til og med en lilla beret i anledning min nye personlighet som fransktalende femme fatale

Konklusjonen på denne sagaen er at ingen av oss sitter igjen med verken rikdom eller inngående kunnskap – men flammen vi føler når vi kaster penga våre på nok en ny hobby, ja den brenner ikke ut.