Tapte byers klagesang

Klagesangen over byen Ur er mer en 4000 år gammel. Byens skytsgudinne, Ningal, beskriver ødeleggelsene og trygler de høye gudene om å stagge dem, til ingen nytte; de har avgjort at Ur skal underkues og plyndres. Dette er en omskrivning av klagesangen, som nå beskriver Trojas fall og ‘arkeologen’ Heinrich Schliemanns ødeleggende utgravning og plynder av det som har blitt hetende kong Priamos’ skatt. 

En hyrde skal ikke forlate flokken sin 

slik guden har forlatt byen 

Flokken har forlatt jordet hvor bare vinden er igjen 

Byen er forlatt, bare vinden er igjen 


Priamos sitter ikke på tronen i Troja 

og Hekuba går ikke lenger til brønnen 

hvor Helenas speilbilde strålte sterkere enn solen 

Guden har forlatt byen og lar vinden svøpe den 


Ai, Troja! Bitter er sangen som ble din 

Bitter er sangen, Troja, som ble din 

Bittert å synge i en endegjort by 

Hvor lenge skal sangen din pine de som har forlatt deg? 


Aeneas har forlatt Troja og tatt sønnen sin med seg 

Hektor kan ikke løfte Astyanax mot murene, eller 

mot himmelen slik Kassandra strakte sine ordløse armer 

mot en gud som hadde forlatt henne 


Navnet står igjen etter deg, men du er borte, Troja, 

murene står igjen, men kongen er borte 

Kongens skatter plyndret, tatt fra deg slik man river smykker fra en kvinne 

og tvinger hendene hennes og hører hun synger 

Bittert, bittert å ha vært dronning, bittert å ha vært mor 


I endegjorte Troja er klagesangen bitter 

Klagesangen over deg, Troja, er bitter 


Jeg er en kvinne, jeg er en som så stormen komme 

og etter stormen så jeg ingen gode dager 

Jeg er en kvinne, stormen kom for min skyld, 

stormen som kom – dens klagesang henger over meg 

Jeg skalv, den dagen, da stormen kom, men jeg flyktet ikke 

Jeg skalv, men jeg flyktet ikke da stormen kom 


Ingen temmer hester i Troja lenger 

Stallen står tom. Dørene står åpne. 

Likene har smeltet bort lik fett i solen 

Støv har lagt seg og rever graver hi 

der det en gang fløt vann 

Og alt jeg eier flyr opp, opp som en flokk skremt fugl, 

så jeg må rope, «Ai! Alt jeg eier!» 

Han som kom fra nord har tatt alt 

har tatt alt jeg eier med seg 

Fremmede kvinner pynter seg 

med det som var mitt 


Jeg er en kvinne uten by. Jeg er en kvinne uten hus. 

Byen er utslettet og huset mitt revet 

Hvor skal jeg sitte? Hvor skal jeg stå? 

Ai! Der hvor byen min lå bygges fremmede hus 

Jeg er en som ser fremmede hus bli bygget der byen min lå 


Kvinnen river seg i håret 

Som om håret var ugress 


Hvordan skal hun leve? Hvordan kan du være 

fra en tilintetgjort by? 

Hvordan kan hjertet ditt…? 

Sangen din er blitt en klagesang. 

Hvor lenge…? 


Foto: Fru Schliemann iført arkeologiske funn («Helenas smykker»)