En diktsyklus

Hav

Jeg liker hav.
Sebastian, han krabba er så rad
han forstår skriving.
Skriving ble oppfunnet av
Herr Wilhelm Skrive i 1488;
han prøvde å tegne en setning
bare streker på papir,
blir til bokstaver, ord, setninger
avsnitt, bøker. Men mellom
strøkene finner du ånd. Vi ser
på døde trær og hallusinerer,
og ser inni sinnene til hverandre
For med streker, bokstaver, ord,
setninger, avsnitt, bøker
skaper vi verden.

Ørken

Sebastian, er det krabbe eller?
Seiler gjennom ørkenen;
han er ørkenseileren
Han seiler, seiler,
på sitt magiske teppe.
Faen, Sebastian, gidder du eller?
For en kuk du er, jævla krabbefaen
Jeg hater deg, håper du dør, brenner i helvete
– smaker godt
Din fittekuk.
Jeg elsker deg,
for alltid
i helvete.

Luft

Sebastian, du svever gjennom
vinden som en rød parasoll.
Klørne dine vifter
Og språket springer
Jeg elsker deg, Sebastian,
men jeg hater deg også.

Og vinden bruser
klørne suser
Du er en krabbecocktail
uten smak
uten lukt

Det lukter hav av vinden,
det lukter døden
Lukten av kuk
siver videre

Ild

Du brenner så søtt, min Sebastian.
Du lukter så godt
– en blanding av fitte og sått

Sebastian, hvorfor smelter du?
– lukten fra flammene
siver opp i nesa

For en stank! fra flammene
– alle elsker flammene
danser rundt dem
– på såtteseng

Sebastian, min kjære venn
jeg ser deg aldri igjen;
men jeg husker deg alltid
for ilden.