En litterats bekjennelser fra Januar:

I januar har jeg hvit måned. Så da drikker jeg bare hvitvin.

En forfatters viktigste oppgave, trodde jeg, var å kunne sette seg inn i hvordan andre mennesker tenker. Men nå er beskjeden nærmest at « vi kan ikke vite hvordan andre mennesker tenker.»   En forfatter kan altså bare skrive om seg selv? Men er det nå så sikkert at det er lettere å skrive om seg selv enn å skrive om andre? Jeg tenker at det er vel så brukbart å skrive med avstand, og gjerne dikte seg inn i hvordan andre mennesker lever sine liv. Gjerne en svart mann på den andre siden av jorda, eller en lesbisk kvinne. Ellers vil alle bøker snart bli selvbiografier. Vi mennesker kjenner stort sett ikke oss selv særlig godt heller, så da kan vi like godt fastslå at all kunst lyver, og slutte å skrive bøker eller lage malerier.

Jeg kjenner en fyr som alltid sover godt. Saken er opplagt: Fyren er PSYKOPAT. Han har ingen samvittighet som plager ham og holder ham våken om nettene.

Hva gjør filosofer når de går til streik? Begynner å jobbe.

Problemet med at «samfunnet går på skinner», er at man blir ufri. Man kan bare bevege seg i den retningen skinnene bestemmer. Hvis man vil oppleve noe annet utenom det som er tilrettelagt, må man hoppe av toget.