Nekropolis

Man kan gå klippelangs mot den lille skotske byen St Andrews, eller man kan vade seg frem nede ved tidevannskulpene.

Tiden og tidevannet har latt en bauta stå igjen, en høy og hakkete steinformasjon, og den som ønsker å ta seg litt tid til å kikke på den får god hjelp av en fallen geolog og hans kone, som «nå finner hvile sammen på det stedet de elsket høyest». Det står det på benken, nemlig, på trebenken i ly for vinden med utsikt over denne steinsøylen jeg gjerne skulle hørt geologen snakke om. Hvorfor er det akkurat dette stykket stein som står igjen, når resten er borte? Og hvorfor akkurat denne geologen?

St Andrews er en studentby. Det er mange studenter å møte her, unge og ivrige, og en del pensjonister, like ivrige og gjerne litt sprekere, i falmede turjakker. Det blir færre pensjonister og flere studenter jo nærmere man kommer byen. Det blir også mulig å se det som står igjen av katedralen; et gotisk spir og en enslig bue.

Benkene blir flere. Langs stranden ved katedralen står de på rekke og rad, alle med metallplaketter. Navn, datoer, ønsker og hilsener. Det er lett å sette seg ned uten å tenke over det. Da kommer det som et pust i nakken når du leser døde 24 år gammel – trafikkulykke – eller John and David Nichols 2019, Born asleep. Det er en kompakt sorg du sitter på når du sitter sammen med John og David.

Romerne begravde de døde utenfor bymurene, i en nekropolis, en by for de døde. I Ostia Antica, Romas nå utgravde gamle havneby, går du forbi gravstøtter og inskripsjoner før du når bymurene. Det er ikke bare lett å tolke de latinske forkortelsene, men det går vanligvis an å stave seg frem til et navn eller to. Da er det lettere med benkene.

Uansett om det er tusener av år mellom oss eller to, er det samme impuls som får meg til å stoppe. Jeg vil hilse på, bli litt kjent.

John Harris (ironmonger) vil ikke ha noe unødvendig fjas på plaketten sin. To årstall og et yrke holder for ham. Familien Benoff har lagt navn på navn over et litt keitete dikt; de lar seg ikke skremme av følelser. Her er det plutselig en mann fra parketaten som har fått en benk til ære for enden på yrkeslivet – han lever kanskje ennå? En dame på noen og nitti, en mann som elsket å seile og fiske…

Trebenkene vil ikke vare i hundrevis av år, slik noen av antikkens nekropoler har gjort det. Innenfor bymurene myldrer studentene, og utenfor, varme og vennlige, sitter minnene etter de døde.