BI’s triple bunnlinje er en bløtkakebunn

Det er bare en ting jeg vil i livet og det er å bli forfatter. Alt jeg gjør, gjør jeg for å komme nærmere denne såpebobledrømmen. Men det skal mange inn- og utpust til for å bygge et luftslott. 

Derfor har jeg begynt på BI. En forfatter burde ha fine klær og derfor må jeg lære å tjene penger.

Første dag på BI tar luften ut av meg! Er dette et universitet eller et 5-stjernes hotell? Ryktene går om at rulletrappen som åler seg opp under glasstaket er Europas lengste!

Brødrene mine fniser og mobber meg med at det sikkert ser ut som at en kråke har fløyet inn gjennom et åpent vindu og hopper rundt på BI. 

Men jeg er her ikke for lokalene, jeg er her for fagene. «Bedriftens historie», «bedriftsøkonomi», «statistikk» og «markedsføring».

Det begynner ganske greit. Bedriftens historie sin lærebok har en humoristisk innledning. I en av de første avsnittene blir kapitalismen sammenlignet med en sjelløs person. «Bak hvert produkt og hver tjeneste vi kjøper og bruker står det en sjelløs, livløs og kroppsløs juridisk person, også kalt et aksjeselskap. Denne personen følger oss fra morgen til kvelden, gjennom sjampoen i dusjen, til maten vi spiser, frokost, lunsj og middag.», «Flere er kritiske til aksjeselskapet og mener det opptrer som en psykopat på jakt etter stadig mer penger og makt» (Christensen 2020). 

Og det slutter ikke der! Som en oppsummering av kapittelet blir begrepet definert ytterligere. «Kapitalismen er basert på den spesielle oppfatning at de vemmeligste av alle menn, med utgangspunkt i de enkleste motiver, vil på en eller annen måte virke til fordel for oss alle.» (Christensen 2020)

Jeg ler lettet for meg selv og tenker at jommen, dette er jo ting jeg kan kjenne meg igjen i! Det er som å psykoanalysere x-antall av eksene mine. Økonomi og kjærlighet kan leses gjennom de samme linjene! «Bedriftens historie» er ikke annet enn en litt pervers kjærlighetsroman!

Øynene mine starter å lyse av et håp.

Jeg har nemlig et sterkt behov for kontroll. Kontrollen er usynlig fordi jeg er en ganske kaotisk person. Jeg tror det koker ned til en opplevelse av at hjernen min er en putrende kjele med syre. Den spruter farger og absurde forestillinger inn i alt som er grått og kjedelig. Den kan skifte farge på omverden min, vende opp på høyt og lavt. 

Jeg pleier å sammenligne hodet mitt med et kinolerret hvor 100 forskjellige filmer blir spilt av på samme tid. Det er rett og slett et veldig bråkete sted å være, hvor systemene for å filtrere og sortere ut sanse-informasjon har elektrisk kortslutning. 

Det eneste stedet jeg finner stillhet er når jeg lager metaforer. Metaforene blir til skikkelser inne i meg som jeg har kontroll på og oversikt over. Skikkelsen jeg identifiserer meg mest med er «edderkoppen». Den bor inne i bakhodet mitt og syr mønster gjennom verden med en silketråd. 

Det er besettelsen min. Å se omgivelsene som overordnede mønstre, abstrahere og intellektualisere. Når jeg finner riktig abstraksjonsnivå, snurrer logikken seg som en slange gjennom tankerekken.

Jeg kartlegger virkeligheten gjennom å visualisere. Det gjør at jeg klarer å konsentrere meg. Å billedligjøre tanker er akkurat like instinktivt som å spise. 

Belåningsgrad, betalingsannmerkning, boligareal og boligkreditt. Borettsleilighet, bruksnummer og bruttoareal. Diskontinering, dokumentasjon. 

Fagene på BI representerer en enorm trussel. De utfordrer tankebanene mine, ber meg om å bygge nye hyllesystemer. 

Ord som terminbeløp, tilleggssikkerhet og tinglysing svever i hodet mitt. Jeg er redd for at de skal få nebb, klør og vinger, at de skal pløye meg ned innenfra.

Jeg sitter over lærebøkene. Ordene flimrer foran øynene på meg. De flagrer med vinger i fremmede farger. Inne i meg starter noe å gå rundt. Og rundt. Og rundt. 

Og rundt. 

En ting er å lese ord for ord, det kan ligne på et dikt eller en rytme. Gjeldsgrad, gårdsnummer og grunnbok. Men så skal jeg koble hvert ord sammen til en setning? Den logiske slangen inne i meg slår knute på seg. Magen vrir seg rundt. Og rundt. 

Og rundt. 

For at jeg ikke skal falle på bakken våkner edderkoppen i bakhodet mitt til livet. Den lager et sikkerhetsnett under meg. Jeg skriver: «Jeg skal forsøke å perle et kjede av sammenhenger». Jeg hekter meg fast til virkeligheten gjennom pennens krok i papiret. Jeg puster ut, endelig en setning som gir mening for meg!

Nå henger denne setningen i hodet mitt som et spindelvev sola akkurat har fått øye på. Vakkert, tenker jeg. Bak de skimrende trådene nærmer en stor og truende skygge seg. Side 2 av læreboka i bedriftsøkonomi. 

Jeg skriker til meg selv: NÅ SKAL JEG IKKE SY SETNINGER MED SØLVTRÅD OG LESE I SPINDELVEV!!!!!!!! NÅ ER JEG PÅ VEI OPP PÅ MOUNT EVEREST, NÆRMERE KALT Å FINNE STYRKE TIL Å LESE FØRSTE KAPITELL I DENNE GRESKE BOKA. 

«Et selskaps bunnlinje er en viktig faktor innen aksjetrading», leser jeg høyt for meg selv. Jeg stopper opp ved ordet bunnlinje. Bunnlinje? 

Så nydelig ord. Jeg begynner med en gang å tenke på sukkerbunner som skjelver av porøsitet. 

Fra bunnlinje til sukkerbunn hopper jeg assosiativt til verb som å smuldre opp, pulverisere og oppløse. Fra oppløse vikler jeg meg innover i nettet av sanselige assosiasjoner. Nesehårene mine vibrerer som om jeg akkurat har fått ferten av en overjordisk parfyme, fordufte, fordampe, verbene svever gjennom hodet mitt som duggfriske partikler, følelsen av dugg hengir meg til minnene om morgengryets rødme, sikkelet i munnen starter å renne fordi de rosarøde fargene smaker som et ferskt men likevel modent eple, de myke fruktene som ligner på barnas kinn, jeg ser for meg en historie, den handler om at himmelen sine stjerner er forsvunnet fra natten fordi de gjemmer seg inne i kjernen av frukt.

«Den triple bunnlinjen er en regnskapsmodell som ble utviklet av forskeren John Elkington på 90-tallet, og som……» Jeg holder på å falle inn mellom sprekkene av mitt eget sinn. TRIPPEL bunnlinje? Smaksløkene mine folder bladene sine ut, for det eneste jeg klarer å tenke på er lagdelte kaker, gjennomsyret av sukker, sitron og melk. Eller det lagdelte mennesket, med doble bunner. Igjen blir jeg minnet på det romantiske hjertet mitt som stadig blir skuffet… Jeg feller en tåre, den drypper ned på skrivepapiret. «En blekkrose blir sådd i skriften» begynner jeg å skrive…Faenihelvetefyttifaenhelvete, jeg tar meg en joggetur. Side 3 i bedriftsboka får jeg ta gjennom lydbok i søvne.