Arne Garborg anmelder Hanna Wisnes’s kogebog

I 1890 hadde ikke Arne Garborg det så fett. Han hadde fått sparken fra Riksrevisjonen på grunn av sine radikale meninger, og flyttet sammen med kona Hulda opp til ei hytte i Kolbotn. Arne ville skrive og Hulda var kvinne på 1800-tallet, så de hadde ikke penger.

Ekteparet spiste angivelig grøt hver dag.

Men mens Hulda rørte i grøtgryta satt Arne og leste i en bok han hadde funnet, nemlig den da 40 år gamle Hanna Wisnes’s kogebog. Han ble overveldet av hva han fant.

«Der er fred, stilhed, idyl; god mad og god samvittighed. Der er julestemninger og søndagshumør. Det store kjøkken er hvidskuret; fra væggene skinner de blanke kobberkar. Småsnakkende koger gryderne på den brede komfur: det suser duftende fra stegepanden. Snart kommer far fra kirken; da er far sulten, og da vil laksen smage; far er så glad i laks.»

Arne så på kokeboka som en roman. Med en salig blanding av påtatt konservativ naivitet og reinspikka ironi begynte han på en anmeldelse av det kulinariske underverket. Han lot seg fascinere av den tilsynelatende overfloden disse menneskene levde i.

«Der leves nemlig godt inde hos herskabet. Der vades i eg, sukker og smør; lader og kjeldere er fulde; man tager … tager … tager … og plages ikke af spørgsmålet om, hvor man skal tage det fra. Thi verden er i orden.»

Smak på den litt. Akkurat den visjonen man trenger når man venter på grøten. Og, er man heldig:

«… alle disse velsignede evangelisk-lutherske hjemmebagte kager og terter.»

Man kan få ekstremmunchies av mindre. For en herlig tilværelse disse tenkte menneskene levde! For Arne og Hulda, som spiste grøt, var det lett å la seg rive med av de saftige beskrivelsene av mat, orden og ro.

«Der forekommer hos Hanna Winsnes madskildringer, som kan gjøre selv den mætteste sulten, og som hos den sultne kan frembringe illusioner af virkelig behagelig art; man indbilder sig for en stund, at man selv har alle kjeldere fulde. … Så længe der er mennesker, som vader i smør og eg, behøver man virkelig ikke at skrive om dem, som vader i søle.»

Også sosiale aspekter fanges nemlig opp i Hanna Wisnes mesterverk av råd og oppskrifter. Boka tilhørte en tid da folk kjente sin plass og forholdene var ryddige. Ihvertfall optimalt sett.

«[Hanna Wisnes] forstår så udmerket godt at udnytte alting. Hvad der ikke duer til førsterangsmad, kan bruges til hverdagsmad, og hvad der ikke duer til hverdagsmad engang … «bruges til folkene» … Stilistisk klar er den gode frue ikke altid. Men man forstår meningen og blir så glad for, at man ikke hører med til folkene.»

Hvis du selv har blitt overrumplet av siste strømregning og kjenner grøten komme sigende, kan du lese hele anmeldelsen her: Hanna Wisnes’ kogebog.